Det er festival i byen. Jeg sitter ute på verandaen og hører Hellbillies spille, i kor med gresshoppene. Det blir stadig mørkere, så spenningen stiger, siden det er måneformørkelse i kveld. Måneformørkelse og tropenatt. Magi her oppe i nord. Kan ikke sove da. Må være tilstede i øyeblikket.

Så takknemlig jeg er for at jeg sitter akkurat her nå, alene. Omgitt av så mye varme og skjønnhet, og liv. Det er det som imponerer meg mest, jeg får sitte her og være så midt i livet! Sansene er skjerpet, og jeg er fyllt av indre ro.

Tenk å oppleve å sitte ute en sen kveld i Norge, med bare en liten sommerkjole på og være varm. Huden er klam av sommer, samtidig som den kjennes lett. Spriker svakt med tærne og beveger på føttene bare for å nyte varm luft mellom dem. Tror ikke øyeblikk kan oppleves stort bedre enn dette.

Hadde nesten vært morsomt å visst hvor mange gresshopper som spiller i kveld, det er en intens lyd, som overdøver alt annet. Det er fint å høre på stereoeffekten, hvordan lyden kastes mellom høyre og venstre øre.

Inne sitter tenåringer og ser på film, så lyder fra filmen sniker seg inn i lydbildet innimellom. Da blir jeg minnet på at mitt solounivers ikke er uendelig, men nokså begrenset. Og godt er det. For selv om jeg liker å være alene, er jeg glad for å tilhøre flokken min.

Månevakt i kveld, klar for å rive de unge ut av filmen når det begynner å skje underlige ting.