Leste at Kim Larsen var død, i nyhetsfeed på mandag. Kjente at jeg ble trist, det gikk inn på meg. Først ble jeg overrasket, trodde ikke han betydde så mye for meg. Tårene trillet jo. Begynte å tenke på konsertene jeg hadde opplevd han live, låtene hans, stemningene de ga. Sitter og lytter til stemmen hans nå, og er takknemlig. Han har gitt så mye gjennom de fine låtene sine. Også mitt nærmeste forhold til dansk.

Leonard Cohen hadde litt samme effekten. Satt i flere dager og lyttet til hans låter, tok et farvel mens minner strømmet på. Hans stemme hadde også talt til meg, utløst følelser og stemninger som bare han kunne.

David Bowie og Aretha Franklin er enda to eksempler. Tanken på at disse kjære og særegne stemmene er borte gjør oss fattigere. Mangfoldet krymper inn. På livescenen, men takk og pris ikke på Spotify 😀

Svarte hull. Stjerner som faller etterlater seg svarte hull. Disse sangerne vil aldri erstattes av noen, men etterlater  et vakuum. Heldigvis kan vi lytte til musikken og ta vare på deres minne. Resten av livet. Så heldige er vi, så mye ga de. Og på stjernehimmelen er det fortsatt god plass til nye stjerner. Tenk så mye vakkert og sterkt vi sikkert har i vente også. Og til de mange som glir inn i historien, Tusen takk!