Jeg var i et selskap i går kveld, hvor ordene sto sentralt. Det gjør kanskje ordene, generelt i livet, men her hadde de fått tydelig plass.

Det begynte med at stolene var satt opp i rader bak hverandre inne på det store kjøkkenet. Vi satt og var publikum til en nedtonet scene, om du vil. Jubilanten (det var et jubileum) ønsket velkommen, og vi startet med kaffe og kaker som ble introdusert før serveringen. Dermed begynte vi med et kaffeslabberas med ivrig ordveksling med de omkringsittende gjester så det riktig summet.

Det blåste i fløyten (en rosa plastfløyte med gjennomslagskraft), og det ble ro i rekkene. Vi ble underholdt av dikt, fortellinger og sang. Vi sang også med på to sanger. Det var en flott opplevelse, preget av humor og alvor. Både kropp og sjel fikk næring.

Alle tok med seg stoler inn til pent dekkede bord, hvor vi fant noen å sitte med. Ved vårt bord var det kun gamle kjente, så ordene falt lette. Nesten for lett kjente jeg på. Ordene kom først, og tankene etter. Det utløste ingen katastrofer, men helsebekymringer for eksempel, er vel ingen direkte vinner i festlige lag? Da tanken slo inn klarte jeg heldigvis å endre retning.

I bilen på vei til selskapet planla jeg en tale. Dette menneske har fulgt meg lenge, og betyr mye for meg, noe jeg ville uttrykke. Det gjorde jeg også, men mange av ordene jeg hadde tenkt å si kom aldri fram. Det gjorde ingenting, budskapet var der, men den humoristiske snerten var bleknet. De små episodene jeg hadde tenkt å trekke fram, hvor var de?

Rart dette med ord. Så små, om det er i lyder eller skrifttegn, men av stor betydning. Selv om vi er ulikt begavet i forhold til å bruke dem, er det flott at vi har dem. Skulle det gå helt på tverke kan vi starte på nytt igjen.

Glemte å nevne maten. Jubilanten hadde nemlig laget tre retters middag til sine drøyt 50 gjester. Det var imponerende! Deilig brokkolisuppe til forrett, lammegryte til hovedrett, og hjemmelaget is til dessert. Vi ble servert rikelig med drikke til også, som eplejuice, rød -/hvitvin og farris. Klar tale til magen, om enn ordløs.