Vipps, så er nok en uke rundet, og det begynner å bli på tide å manne seg opp til ny mandag. For, mandagene kommer bardust på når klokka ringer 6, og ukesirkuset er i gang.

Jeg har jo barn som går på skoler, og med dem er jeg litt hard. Ingen dør av å gå på skole, ingen dør av å være trøtte om morgenen – bare å legge seg før om kvelden, ingen dør av at det er kjedelig å tenke timer og fag. Tenåringene er naturlig nok mer glad i å sove om morgenene enn å stå opp. Litt usikker på om alle ordene mine virker motiverende på dem… De ser på meg, og der merker de nok en aversjon mot jaget og maset. Hvordan har det seg at jeg forventer mer av dem?

Jeg har stått på i mange år, levd litt som på en tredemølle, ikke kjent etter, bare gått på. Nå orker jeg det ikke på samme måten lenger. Jeg blir urolig av det. Litt uvel. Kjenner meg dypt sliten. Sånn margbeinsliten. Jobben er ikke uutholdelig slitsom, men tanken på å dra dit, være der, henge med, den er slitsom.

Tror jeg hadde vært mer harmonisk på et småbruk for 100 år siden. Uten alt jag og mas. Et realt slit med naturlige oppgaver, tett forbundet med det å overleve. Med lyset og dagen som klokke. Færre valg og folk, dermed mindre å ta stilling til og gruble over.

Men, jeg vet jo ikke. Det er her og nå som gjelder. Først skal søndagskvelden leves ferdig. Og den ligger behagelig foran meg. Først spise litt, og så se en film med strikketøyet i fanget. Puste rolig ut og inn, være i øyeblikket. Ikke tenke på de beskjedne timene som ligger mellom her og der.