Rett fra levera, noen snakker rett fra levera. Hvorfor er det derfra man snakker når man er åpen. Og hvordan snakker man da?

Vi forteller åpenhjertig om noe. Det sier seg vel selv at det er åpent og ærlig. Er det mer følelser da enn når det kommer fra levera? Kan det være at det er mer poetisk og vakkert? Intimt?

Å være som en åpen bok er en annen variant. Det er ikke nødvendigvis bare positivt. Lett å lese. Betyr det at man er mindre intelligent kanskje? Jeg er ofte lett å lese, men føler meg ikke kort av den grunn… Og selv om jeg kan være åpen kan jeg også lukke igjen.

Når det er snakk om at min åpenhet kan såre andre, prøver jeg å pakke inn/ lukke igjen/ tie. Men, det funker ikke alltid så godt.

Et dilemma dukker opp: den som tier samtykker eller den kloke tier? Ofte sier jeg til meg selv at den kloke tier, og jeg kan også ta på meg skylda selv om den ikke er min, fordi jeg er så klok. Og så blir jeg tråkka på fordi jeg samtykket ved å tie. Og da går det en stund, og så tier jeg ikke lenger. Da driter jeg rett og slett i om jeg sårer, for da har jeg fått nok.

Den som da har lest meg som en åpen bok la noe annet i teksten enn det som sto. Leste mellom linjene.

Forresten så er det mange som snakker rett fra levera som har veldig brei beinføring og god selvtillit, så jeg tror ikke det er så dumt, selv om det kan føre til lite diskret kløing på ballene, og så videre.

Jeg vil satse på mer direkte tale framover. Ta mindre hensyn til andre og mer til meg selv. Hadde jo vært spennende å kjenne på hvordan det er å være buldoserkvinne. Fremad- opp og fram, brystene først og jeg etter liksom.