I forrige uke var jeg så heldig å få være med skjærgårdstjenesten på Hvaler ut på Tisler, en øy uten fergeforbindelse, på strandrydding. Det var min fridag, så jeg slapp å få tillatelse fra andre. Føltes fritt og luksuriøst å sitte på med dem utover.

Vel framme satte arbeidet igang, og det var bare å manne seg opp og hoppe i land. Det var rolig sjø, og ingen avstand, men når det kommer til å bevege seg fra båt til svaberg er jeg veldig pysete. Redd for å skli og falle i vannet. Det gikk veldig fint. Og for hver gang – det ble noen i løpet av dagen- gikk det lettere. Svabergene var varme og tørre, solen varmet, og det var bare idyll.

Under noen busker så jeg en stor snok som lå kveilet opp rett ved søppel jeg skulle plukke. Den lå bare og tittet, men jeg hadde respekt, fikk en medhjelper til å se på den. Han pirket litt borti den så den forsvant før jeg trakk fingrene fram til avfallet.

Det var mye gåing på en sånn rydderunde, klatring, bøying og bæring. Det hadde jeg helt glemt fra i fjor. Ikke bare jobbet jeg litt langsomt, for opptatt av å prøve å få med meg hver lille plastikkpartikkel, jeg var også utrent. Etter to/tre timer var jeg nokså gåen, lettet da det var tid for matpakkespising.

Vi satt i båten og spiste, med kaffe fra termokanne, og klukkende vann som traff båten. Praten gikk lett, og nye planer ble lagt, for resten av arbeidsdagen. Den mest garvede blant oss visste hvor det ville bli mest å rydde, og viste seg å ha helt rett.

Hele tiden var det fine ting å se, vakre farger og landskap. Fuglene kretset rundt oss, passet på redene sine. Vi var forsiktige. Grågåsen hadde begynt å klekke ut ungene sine allerede. Men fortsatt også egg, som dette redet.

Da dagen var over kjente jeg på takknemlighet, rikdom, plastikkbekymring og stølhet. Om du skulle ha mulighet til å bli med skjærgårdstjenesten der du bor på en arbeidsdag kan det absolutt anbefales. Tett på livet og naturen. Og vite at du gjør noe riktig.