Da jeg var liten husker jeg voksne si at man ikke kunne gjøre alle til lags. Det var en sang om det. Dikt også. Det var noe alle visste, på lik linje med at det var noen for enhver, vi skulle ikke tro vi var noe, dåren skriver sitt navn alle steder. Det var noe fint med disse utsagnene, de inneholdt livsvisdom og moral. De ga oss en kurs vi manøvrerte etter, eller lot være.

Jeg prøvde å gjøre alle til lags. For alle har like rett, ingen eier sannheten, alle har sine grunner til å mene som de gjør. Det var noen ganger vanskelig å se det fra to eller flere sider samtidig, særlig når jeg skulle støtte dem i sitt syn. Jeg jobbet hardt for å klare det, ville ikke såre noen.

Jeg gjør det enda. Når det blir mange folk og meninger blir jeg nærmest splittet, ved å lytte til den ene kan jeg forstå og holde med den ene for i neste øyeblikk lytte til, forstå og holde med den andre. Og den tredje. Osv. Det jeg glemmer, om jeg ikke stopper opp og tenker, er å lytte til meg. For hva mener jeg egentlig? I mange situasjoner orker jeg ikke å mene så mye, mens jeg i andre situasjoner gjør det. Ved å tydelig si min mening risikerer jeg å såre eller fornærme noen. Dette må jeg trene meg på å våge. Det er lov å være uenig med noen og fortsatt like dem. Og om andre tar det personlig er det ikke mitt. Det er viktig å klare å være uenige. Det er helt greit å ikke forstå alt og alle. Det har vært en umulig oppgave mange ganger. Naturlig nok. Jeg har prøvd hardt uten å lykkes. Takk og pris.

Å gjøre alle til lags går ikke. Så enkelt og så vanskelig er det. Jeg liker sukker bedre enn salt, kaffe bedre enn te, og gå bedre enn løpe. Sånn er det bare. Frihet bedre enn tvang også. Og stillhet bedre enn støy.

Legger ved et måkebæsjbilde, siden det er noe jeg synes er gøy.