Har lest om beklagelse, at det faktisk er nødvendig noen ganger. Ved å beklage seg over noe som kjennes ugreit unngår vi å kapsle inn det vi reagerer på. Lar vi være å si noe vil det lagres på ulikt vis, som undertrykt og innestengt sinne, som fortrengning, som bitterhet, som skam.

Ved å lese dette så jeg forklaringer på flere enn meg. Det er mange av oss som helst ikke vil klage på ting som kjennes feil, urett som blir begått mot oss. Vi kan være lært opp til at det er svakt å bli såret over kommentarer eller lite fine handlinger begått mot oss , at det er svakt å klage over motstand i livet, at det er våre egne dårlige valg som fører til negative opplevelser som vi kan takke oss selv for. Osv, osv.

Jeg kan bruke all min tid på å sutre og klage over vonde tap i livet, være i følelsene jeg bærer på. Klarer jeg å roe meg ned, og gå dypere inn i det, eller bak følelsesgrøten, og sette ord på det jeg beklager meg over, tror jeg det vil gi ro. Det er en treningssak som jeg vil vie oppmerksomhet. Ikke strande i følelsene. De hemmer meg. Jeg vil bare komme meg videre, og da må jeg komme gjennom og inn. Få tak i kjernen. Tror ikke det er umulig med fokus.

Hvem skal jeg så beklage meg til? Det er ikke smalltalk på fest, og ikke egnet samtale i lunsjen heller. Må nok tenke igjennom dette litt, finne fortrolige blant venner. Uten å slite dem ut. Forhåpentligvis kan de også beklage seg til meg. Vi vil videre, bli frie, mange av oss.

Mens prosessen pågår skal jeg gjøre mye av det som gjør meg fri og glad, og være bevisst på hva som skjer/ hvor jeg er i egen kropp når det er bra. Hva dominerer da? Er det hode, hjerte, mage, hender eller føtter? Lykke til i egne prosesser og liv. Så heldige vi er som lever og kan være på oppdagelsesferder.