Jeg solgte på torget i Gamlebyen i dag. Eller – gjorde jeg egentlig det? Jeg satt i drøye 4 timer og solgte 1 figur. Det ble et lite underskudd, siden jeg naturlig nok betalte for torgplassen.

Det jeg kjenner på er først og fremst glede. Hun som kjøpte figuren var en tysk turist. Å se ansiktsuttrykkene hennes mens hun lette etter den rette figuren var kostelig. Og hun valgte bra, syntes jeg, en med samme ansiktsform som henne, liknet på henne.

Det var andre opplevelser som også gledet meg, som en eldre mann som kom bort og kjapt grep tak i en bitteliten søt mann. Den skal jeg ha sa han, mens kona sa strengt nei og den setter du tilbake. At han med en gang så hvilken figur han ville ha, og at han tydeligvis ble styrt av damen, der han hadde valgt en av de minste typene, det moret meg litt.

En mann satte seg ned på huk og tittet og tittet, saumfor alle sammen, med et stadig større smil om munnen før han reiste seg opp og smilte takk og gikk. Han fikk unektelig noe ut av møte med dem.

Et dansk par hadde nesten samme energiske entusiasme for dem, syntes de var så morsomme og fine. De mente figurene på bildet hadde passet så godt på børnerommet.

At jeg ikke fikk solgt dem kan jeg leve med. At noen kanskje drømmer om en av figurene en natt, eller kan huske på dem når de ser foto fra ferieturen til Gamlebyen, det er fint. Da motiveres jeg til å lage flere, for å dele gledene. For- det er gøy å lage figurer😁