Jeg vet ikke hvor godt det kommer fram her, men jeg har en tendens til å veie for og imot på veldig mange områder i livet. Alle disse overveielsene kan bli nokså slitsomme, tappe meg for krefter. Jeg har det i forhold til mat for eksempel, når jeg går på butikken er det veldig mye å ta stilling til, mange valg. Pris/kvalitet/næringsinnhold/etikk/ønsker/behov. Det beste er rett og slett å la være å handle, holde seg hjemme. Sånn sett en stor lykke å være andelsbonde, mat fra gården har jeg som regel i hus.

Når denne impulsiteten slår til blir jeg ofte overrasket, siden jeg kan handle nokså ubetenksomt når det kommer til store avgjørelser. Som får langt større konsekvenser enn om jeg kjøpte Brelett istedenfor Bremykt.

Bytte av bil var en sånn impuls. Jeg hadde irritert meg over høye utgifter på verkstedet med gammel bil en stund, men så lenge bilen gikk var det sånn. Til jeg en dag med besøk av en søster kom på at det ville være lurt med en mindre og nyere bil. Kjørte til nærmeste bilbrukthandel og prøvekjørte tre biler før jeg slo til. Hun ble overrasket, jeg ble glad. Da var jeg ferdig med det. Bilen har heldigvis vært fin, uten tull, men trolig kunne jeg funnet den billigere et annet sted, eller fått en bedre bil til prisen.

Årsaken til at det opptar meg nå er at jeg har gjort det igjen. Vært impulsiv uten å tenke konsekvenser. Denne gangen har den et navn – Rufus. Verdens søteste lille katt. Jeg liker katter, ideen om en katt i huset og hagen, men har sagt nei lenge. Tåler ikke katter. Hadde katter før, og oppdaget allergien da. En kveld så jeg på kattunger på FINN, og vips hadde jeg bestemt meg for en. Borte var all fornuft, og bare en barnlig begeistring drev meg. Fikk avtalt hentetidspunkt der og da. Etter noen dager ble jeg minnet på allergien, med katten i hus, og skuffelsen ble større. Verre å ikke kunne ha katt når du har begynt å knytte deg til en super liten type.

Jeg har måttet krype til korset, og har funnet et verdig hjem som han skal flytte til. Er takknemlig for at det løste seg, selv om jeg er skamfull over at jeg fortsatt gjør sånt. Hodet kobler ut og følelsene styrer. Ingen konsekvensutredninger da. Og ordtaket etter den søte kløe kommer den sure svie kan vel passe.

Får jeg 50 år til på meg satser jeg på at jeg har lært. Akkurat nå får jeg glede meg over at det fantes en løsning på det skapte problemet, som jeg kan leve godt med.