Så var dagen kommet, og sønnen var klar for å flytte ut. Selv om det er studier først, og han kommer hjem i ferier, så er det en ny fase. Han er ferdig med tiden som fastboende sammen med sin mor.

Jeg er glad for det. Glad på hans vegne fordi han kom inn på den skolen han helst ville, og får gjøre det han liker best. Utvikle seg mer og lære.

Jeg er glad for at han har ambisjoner i livet. Han vet hva han vil, og har møtt hindrene på veien med pågangsmot og utholdenhet. Jeg er glad for at han ikke blir boende igjen hos meg, uselvstendig og tafatt. Det hadde ikke vært bra for noen av oss.

Men, akkurat nå kjenner jeg på avtrykkene etter han. Lytter etter lydene hans, savner sporene fra hans vaner. Jeg kjenner det i hjertet, det skriker litt etter han.

Jeg vet det blir bedre. Jeg vet dette er en overgang. Det er en naturlig del av livet. Oppdraget mitt er utført, han har forhåpentligvis lært nok til å klare seg bra i livet. Arrene jeg har påført han er forhåpentligvis ikke større enn han kan leve med, og styrken tror jeg er sterk nok.

Livet hans slutter jo ikke her, det er nå det begynner for fullt. Barndommen/ oppveksten har han lagt bak seg. Nå handler det om hvilke valg han skal ta, selvstendige valg, hvilket fokus han velger og venner han vil omgås.

Jeg vil alltid være der, når han skulle trenge meg. Noen ganger vil jeg lengte så mye at jeg må se han, høre stemmen hans, se på han og gi han en klem. Jeg er så stolt og glad i han, den fine gutten min.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.