I går kveld var jeg i lykkerus, i ett med minner og drømmer, i noen timer. Var på forestillingen på Folketeateret, og så denne fantastiske Maria i Sound og music. Ikke før jeg satt der og forestillingen var i gang gikk det opp for meg hvor godt forankret musikken er i meg, og hvor gode følelser konseptet frambringer. En barnepike som synger og danser med barneflokken, gjør livet lekende lett. At det er en happy ending er også godt, tilpasset en romantisk drømmer. Eller et barn.

Da jeg var au- pair så jeg filmen mange ganger. Barna i huset var så glade i den, særlig den yngste, en jente på 3. Vi kunne sitteligge i en saccosekk eller en sofa, ungene og jeg, med de små på fanget eller hengende i sidene på meg mens vi koste oss. Sang med på sangene og frydet oss over marsjerende sang på rekke, eller sang og dans ute i fjellene. Smil, varme, glede, det var en god opplevelse.

Sånn var det også i går, hun Lena som Maria strålte av varme, og gjenskapte magien i meg, fra opplevelsene på -80tallet. Og jeg var ikke alene. Salen var helt full, og vi var mange damer, definitivt flest av oss, og mange godt voksne. To rader foran meg satt det en slik venninnegjeng, og de lot armene danse litt med til pausemusikken, mens de smilte og sang.

Applausen brøt løs når stykket var slutt, voldsom og positiv respons. Mange ropte, og hele salen reiste seg og klappet. Det riktig kokte. De unge jeg var der sammen med var også tydelig begeistret, og vi reiste glade og lette hjem.