Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Det er ord fra Arnulf Øverlands dikt Du må ikke sove, som klinger rundt i hodet mitt om dagen. Det er så alt for lett å ha fokus på seg og sitt, og glemme å løfte blikket, se på urett som omgir oss. Det er vondt å se hvordan penger og makt styrer oss, og lager stadig større forskjeller på oss vanlige mennesker. Og, med det forsvinner grenser for respekt, moral og ære. Det er trist å se hvor grådige og stygge vi er, egentlig.

I alt for lang tid har jeg tenkt at alle mennesker er like mye verdt, og at det er en grunnleggende holdning i vårt samfunn. Vi her oppe i nord har gode og sosialistiske grunnvurderinger, som gjør oss til ganske bra folk. Det var kanskje sånn en gang, men nå ser det ut til at det er nokså innafor å føle seg hevet over andre. De som ikke har så mye, de som må slite for lite, de som ikke har muligheter til å ha spennende fritid og ferier, som ikke makter å følge opp barna like mye med skole og utdanning, de kan takke seg selv. De kunne gjort det bedre om de hadde skjerpa seg.

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Det er litt frekt å trekke ut deler av et dikt på denne måten, men det er samtidig interessant, særlig med tanke på at ordene er skrevet for over 70 år siden, og er aktuelle i dag. Hva er det med oss mennesker, hvorfor bruker vi så lang tid på å lære og bli bedre, for det er vel det vi ønsker oss, det er vel målet? Være flokkdyr med oss selv i sentrum, ha nok med egen vinning, styrke oss på at “alle andre” gjør det samme, det er kanskje ikke mer å forvente seg av det gjengse menneske? Så skal vi vel bare sette oss tilbakelent å se på at alle vil ha mer, at gapene mellom yrker og folk skal bli større, forbruket fortsetter å øke og naturen utarmes ytterligere. For en skummel tilværelse å være en del av, jeg som foretrekker romantiske komedier..