Ordet utvikling har jeg mye tenkt på som spennende, optimistisk, framoverlent og erobrende. Til nå. Det går opp for meg at både syn og hørsel er i utvikling. Og mot hva?

Enten har folk rundt meg begynt å mumle mye mer enn før, eller så har jeg begynt å høre dårligere. Etter mange irriterte “hæ”, har det gått opp for meg at det er min egen hørsel og ikke alle andre det er noe galt med. Det har skjedd en utvikling, om så en negativ utvikling. Det er det jo også noe som heter. Og det rammer alle med tiden.

Kropper med alle sine funksjoner fortsetter å utvikle seg også etter puberteten, og ikke mot de største erobringer er jeg redd for. Gikk en lang tur i skogen på lørdag, kan nesten ikke reise meg fra en stol på mandag, ikke mye å fryde seg over.

Synet er vel i størst utvikling for tiden, og nå må jeg snart klare å ta det inn over meg. Fikk for eksempel et takkekort for noen uker siden, med et gruppebilde av alle gjestene. Jeg så bildet, og forsto innholdet, men med briller trodde jeg det var litt uklart. Så ikke mer på det før mine barn så nærmere på det og kommenterte. Da oppdaget jeg at jeg ikke så noe av det de snakket om før jeg fant fram en lupe. Da gikk alt så meget bedre. Og jeg så for meg min gamle morfar som leste avis med tykke brilleglass og lupe under leselampe. De øynene hadde selvfølgelig vært gjennom en utvikling.

Nå trenger jeg ikke bekymre meg, skal ut og gå i dagslys. Da ser og hører jeg alt jeg trenger, og beina og resten av kroppen vil klare turen uten problemer. Ingen utfordrende terreng og flere timer lang tur ligger foran meg. Ut og kjenne på alle seiere!