Nå kjenner jeg på et vakuum, tiden er ikke. Oppvaskmaskinen surrer og går og lysene brenner synlig, snart bare stumper igjen, like fullt opplever jeg ikke tiden.

Ofte eller nærmest alltid merker jeg en motor som går inni meg. Det er litt stressende. Fordi jeg må forte meg å leve før motoren stopper. Og det er umulig å vite når den gjør det. Livet skal fylles med mest mulig. Jeg vil bruke meg selv best mulig, gjennom å ivareta alle interessene mine, som spriker i mange retninger. Det er en sann balansekunst, som jeg ikke har klart å lære meg å håndtere på en rasjonell måte – enda.

Opplevelsen av et tomrom er god. Gir mulighet til å slappe av et øyeblikk. Uten at jeg trenger å gjøre noe. I det jeg skriver dette oppdager jeg at jeg gjør noe nå også, jeg skriver jo, men det virker stille.

Tror motoren kan ha startet en gang etter at pappa døde, i mine tenår. Han døde før han fylte 50, og det føltes alt for tidlig. Han skulle jo opplevd så mye mer. Egoistisk som jeg er skulle han ha næret mange av mine opplevelser, ved å vise engasjement og glede over små og store hendelser. Han skulle stått på sidelinjen og heiet, vært en samtalepartner, en pilar. Ved at han ble borte har jeg måttet dekke opp fraværet, og også ønsket å benytte meg av så mye jeg klarer av mine ulike sider.

Det er et enerverende prosjekt. Uten klare retninger, bortsett fra formeningen om å gjøre noe riktig og bra. Det fører til utallige dilemmaer, hvor det er lett å glemme å kjenne etter. Vurdere om det er bra for meg, om jeg orker, om det er å ivareta meg selv.

Jeg beundrer min sønns evne til å holde fokus. Ser hva han skaper. Hvordan han også evner å hvile, roe helt ned. Også det med et fokus. Nå priser jeg meg lykkelig over å kjenne på et tomrom, eller en friplass. Kanskje mye mer positivt å kalle det det. En friplass hvor tanker og følelser kan hvile. Med et rom hvor jeg bare kan være.