Det var en vakker solskinnsdag i dag, og mange visste å sette pris på den. Vi var en liten gruppe som hadde avtalt å møtes på Jeløya, for å gå tur, og gå på utstilling. Det var såvidt vi fikk parkert, biler og folk overalt. Heldigvis. For det viser jo at vi setter pris på sola og naturen vår, vet å nyte.

Mange brente bål langs sjøen. Det luktet godt av bål og sjø. Og folk var glade. Mange barn med lykkelige stemmer. Smil og latter. Noen fisket. Mange tok bilder. Og der starter min lille undring. Hva er det som gjør at vi elsker å ta bilder av sol, sjø, trær, steiner? Jeg sier vi, for jeg tok flere bilder selv, hvor jeg forsøkte å fange opp lyset. Er det for at nytelsen over dette vakre skal vare?

I solskinn er det lettere å ta mange bilder, men når jeg ser på dem nå, ser jeg at de er nokså blasse. Det er vanskelig å fange opp sola i et enkelt mobilkamera. Det hadde kanskje vært mer verdifullt å være helt tilstede i øyeblikket i stad, suge det inn og lagre det i minnet.

Treet på bilde over er vakkert, synes jeg, også når jeg ser på bildet. Men, det var noen intense farger der som jeg ikke klarte å fange opp med kameraet. Stammen var full av grønne nyanser, som var det første jeg så. I tillegg til formen med grenene. Når jeg ser på bildet oppdager jeg stadig nye detaljer på treet, som jeg liker. Disse små utvekstene her og der, de er interessante.

Kan undre meg over hvor gammelt treet er, og hva det har opplevd. Morsomt å tenke at hver av disse utvekstene inneholder minner. Som at den tredje “vorta” til høyre her fikk jeg da jeg tok husbonden i å ha et forhold til han i portnerboligen, og de møttes rett nedenfor meg. Den store du ser på nedre stamme var fra tiden de bygget denne veien du står på, og jeg fanget opp alle klagene og vitsene arbeiderne lirte av seg. Eller den til venstre som du ser rett bort på var sorgen etter treet som pleide å vokse ved siden av meg. De kom og hogde det ned en gang i 1978, siden de vurderte det som råttent. Det var ikke morkent skal jeg si deg, en og annen grein kanskje, men veldig pålitelig var det, og optimist med friske skudd.

Ja, det holder kanskje, men slik kan et tre inspirere meg. Det er altså ikke helt fånyttes å ta bilde av trær en solfylt søndag i januar. Og etterpå spiste vi Alby-kringle, en sann nytelse.