Nå er det nye tider, hvor vi må omstille oss delvis, legge opp til å leve på andre måter enn vi pleier. Det er en del substans som er lik, men selv det kjente får en ny kulør. Nå lager jeg for eksempel mat nokså likt det jeg pleier, men det føles annerledes. Jeg ser og verdsetter ingrediensene mer, tar ikke for gitt at jeg kan kjøpe mer når det er tomt.

For det kan jeg ikke. Jeg kan ikke rusle ned til lokalbutikken og kjøpe det jeg trenger. Det er tomt. Tomt for hvetemel. Tomt for brød. Melk. Egg. Smør. Uten at det er en mangel, sier myndighetene, for det er mat nok til alle. Lenge. Vi har store matlagere. Og så fortsetter folk å hamstre. Så butikkene stadig går tomme, og vi som forsøker å ta det rolig blir kreative.

Det går an å erstatte den maten jeg eller vi pleier å spise med noe annet. Det er en fin anledning for meg til å bake med ulike meltyper, siden jeg må gjøre nye framstøt som brødbaker, om vi skal spise brød. Kan jo holde oss til noe annet en stund. Jeg er ikke redd for å sulte med det første.

Jeg må innrømme at det gjør noe med meg å gå inn på en veikro, stengt med sperrebånd, som om det hadde brent der, eller noe. Og ingen mennesker. Bare ett menneske på jobb. Som hadde lite å gjøre. Og vi passet på at det var god avstand mellom oss, også psykisk. For det har jeg lagt merke til og undret meg over, vi søker ikke hverandre som vi pleier. Lite blikkontakt og smil, mange virker redd andre. Og med grunn. Jeg kan jo påføre deg død om vi puster den samme luften, og omvendt.

Det er bare å holde det ut. Det vil bli bedre igjen. Det har bare såvidt begynt, men det vil ta slutt. Det er bare å tenke positivt og optimistisk. Det er nå vi kan senke skuldrene fordi vi ikke skal rekke noe på en stund, tidsklemma er borte. Vi får åpne armene og ta godt imot luksusen, tid og ro. Så lenge vi holder oss friske, eller gjennomlever viruset og blir styrket. Ha en fortreffelig aften. Her nærmer det seg deilig mat, og sikkert en god film på TV.