Det er rart å leve i fysisk isolasjon som vi gjør om dagen, med en høyere aktivitet på sosiale medier enn normalt. Nå snakker jeg selvfølgelig bare for meg selv. Jeg er innom Facebook mange ganger om dagen, og titter på venners innlegg. Det slår meg hvor mange som er flinke til å holde motet oppe med humor, som sikkert er like smittsomt som viruset vi isolerer oss fra. Det er iallefall en næring jeg merker at jeg trenger.

Jeg har trodd at jeg egentlig ikke er så sosial, at jeg innerst inne liker godt å være alene – til og med foretrekker det. Gjennom disse dagene ser jeg hvor misforstått det var, jeg er glad i å ha mennesker rundt meg, være en del av fellesskapet. Og jeg er stolt av det. Å være et flokkdyr. Kjenner på at det er sammen vi får fram det beste i hverandre, og det verste da. Det er kanskje ok det også? Alene blir det lunka, dvaskt og slapt.

Jeg er ikke helt i form om dagen, tror nok det er med på å påvirke. Er forkjølet og sliten i kroppen, tung i hode. Med all informasjonen vi omgis av er det lett å innbille seg at det er det fryktede viruset som herjer litt med meg. Uten frykt, bortsett fra at jeg kan være en smittespreder.

Sikker psykisk, er det noen som antyder, og det kan godt hende. Betyr det i tilfellet at jeg ikke har vondt i halsen og press i hode, men at det er tankene mine? Følelsene mine? Skit samma, det er det det er, og gjør meg slapp og sliten. Tenker å gå ut en tur i sola uansett. Alene. Holde avstand om jeg treffer noen. Og da snakker vi iallefall psykisk, når alle man ser går i bue rundt hverandre uten å veksle blikk en gang. Den kontakten vi får ved å se på hverandre og gi hverandre et smil, den tror jeg vi bør by på. Det gir så mye mer enn jeg har tenkt på før. Når det nærmest er borte er verdien tydelig. Jeg som trodde det bare var blikk fra de nære som betydde noe.

Et flokkdyr som har kommet bort fra mye av flokken min. Heldigvis er vi en liten flokk her hjemme, så jeg slipper å gå i panikk. Og vi har det varmt og godt. Det kunne vært så mye verre. Som Moria, det er vel det mest ekstreme av onder vi blir servert om dagen. Håper inderlig det går mot en løsning der, at vi ikke skal være indirekte skyld i en stor tragedie med et fatalt utfall. Det er for ille som det er, og det er vanskelig å ta det inn over seg. Som vanlig er det lett å være navlebeskuende.

Ja til humoren i denne rare tiden, og varmen fra solen på ensomme turer. Å huske på at livet egentlig er ganske bra her, at vi tross alt er heldige, selv nå. Med tanke på andre.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s