Fant dette utkastet i kladden min her, og må smile. Nå er ikke dagene så hektiske at jeg kjenner igjen dette stresset. Men, jeg vet at det kan være der. Flere som nyter at det er en roligere pause?

Små tanker. Som surrer rundt oppi hodet i full fart. I alle retninger. Temaer spriker vidt og bredt.

Små pulsslag. Det går i et bankende kjør. Ikke like fort hele tiden, og ikke like rytmisk hele tiden heller. Hører dem i ørene når jeg lytter. Og da kjenner jeg på tiden.

Små øyeblikk. Øyeblikk av fortvilelse og avmakt. Jeg orker ikke mer. Ikke mer forventninger. Ikke mer klokkeslett jeg må rekke. Ikke flere avtaler jeg må huske. Ikke flere avgjørelser jeg må ta.