Det er viktig å ha noen rammer i livet, noen gjentakelser som danner vaner. Det er viktig av flere grunner, som at vi ikke trenger å konsentrere oss så mye om det vi gjør, vi kan hvile i det, det skaper en trygghet, en forutsigbarhet. Jeg tenker på enkle vaner som morgenritualene, de går nokså på autopilot, så lenge ikke noe uforutsett forstyrrer oss. Rutiner på jobben er en annen typisk situasjon, så lenge alt vi trenger av utstyr er uforstyrret, i vårt system, kan vi fokusere på selve jobben og ikke disse detaljene.

Nå om dagen er det mange av oss som ikke får levd med de kjente hverdagens vaner, men må skape nye. Det tar tid, og imens er det lett å kjenne på uro, rastløshet.

Jeg har tenkt at det er kjedelig å være vanedyr, at det ikke er så viktig for meg. Det at jeg alltid sjekker mobilen når jeg kommer ned om morgenen, at den ligger på fast plass på pianoet, at jeg lager kaffe før jeg spiser, sitter på samme plass ved bordet, alltid pusser tenner før jeg går ut døren osv osv, det er bare fordi det er så lettvint. Så praktisk. Liksom. Når jeg har besøk følger jeg forresten ikke helt skjemaet, og når vi en gang iblant står opp på likt her. Som regel har vi en halv times differanse som gjør det enkelt å være i egen boble.

Nå er det jo helt vilt her, mye av det faste er endret. Tidene vi står opp er forskjøvet, og ikke skal vi ut av døren. Surrer rundt her litt kaotisk på hverandre mens nye vaner er iferd med å sette seg. Og studenten her i huset studerer fortsatt i USA, så har onlineundervisning når en annen har gått og lagt seg. Innen sommerferien er sikkert det også blitt en vane.