Da jeg var barn husker jeg at jeg pleide å våkne opp av lyder i huset. Vi var en familie på åtte, etter yngste bror ble født da jeg var 5, og disse minnene er fra etter den tid. Vi var en folkerik familie, og jeg delte rom med min litt yngre søster. Hun likte å stå tidlig opp, våknet bestandig før meg, tror jeg. Hun var flink til å ta hensyn, pleide ikke å vekke meg, men liste seg ut av rommet, eller ligge stille og lese. Det hendte hun satt og spilte piano i stuen, så det våknet jeg av noen ganger. Eller radioen. Pappa pleide å stå tidlig opp, og likte å høre på radioen. Og det var brødrene som lagde lekelyder. Det kunne være lyden av leting etter den rette legoklossen, eller kjøring av lekebiler som rullet på gulvet eller i en bilbane. En sånn hvor bilene ble sluppet ned en bratt bakke før de gikk rundt en loop. Å våkne i overkøya og lytte litt til lydene før jeg klatret ned, det er gode morgenminner. De gangene vi skulle på svømming måtte vi ta bussen to mil, så de morgenene var annerledes. Da ble jeg vekket tidlig, og kjente litt på stresset.

Et år bodde vi i andre etasje på skolen vi gikk. Da var det enkelt å komme seg på skolen. Tror jeg kunne høre de første stemmene i skolegården før jeg sto opp, eller så er det lagt til av fantasien og tiden. I allefall kunne vi skli på gelenderet og gå ut døra når det ringte inn.

I tenårene var det tungt å stå opp, jeg erindrer det som tyngre for hvert år som gikk mot tidlig tjueår. Det var et fysisk ubehag rett og slett, så å stille vekkerklokken fram noen minutter av gangen, fram til jeg akutt måtte stå opp, var løsningen. Dermed ble det litt for travelt før jeg måtte løpe for å rekke ferge eller buss. Helgene ble redningen, de gangene det var tid til å sove til jeg våknet. Det beste var å sove helt til ettermiddagene. Opplevde drømmene ekstra fine av å sove i lyset. Og det var mange gode drømmer den tiden.

Da jeg ble småbarnsmor forsvant bevisstheten rundt morgenene mer og mer. Å høre det lille barnet kvitre og være våkent var motivasjon til å stå opp. Jeg merket at jeg var trøtt, men tillot meg ikke å kjenne veldig etter, det var en ny dag, ny undring, nytt liv som skulle leves. Til den yngste hadde en periode hvor hun våknet i 5- tiden. Det var tungt. Våkne før dagslyset på vinteren. Den lille fikk mat og startet første økt mens jeg satt halvt i svime med en kaffekopp og brukte timer på å våkne.

Det var da, mens de samme barna nå er tenåringer og voksne, som helst sover til langt på dag. Så hva med meg? Står jeg opp på ettermiddagene etter en lang og lys søvn med gode drømmer? Nei, nå er jeg lys våken tidlig på morgenen. Kan stå opp lenge før 7 selv på en fridag, og være klar for dagen.

Veldig rart. Da jeg som ung jobbet på gamlehjem, syntes jeg synd på de gamle som måtte stå opp så tidlig, og nå begynner jeg å forstå det. De ville opp. De trengte å komme seg ut av senga. Og innen jeg er langt oppi 80-årene ligger sikkert jeg også og venter på at noen skal hjelpe meg opp klokka 7, om jeg bor på gamlehjem. Nå får jeg bare nyte disse årene i frihet. Hvor jeg står opp når jeg våkner, selv om det er veldig tidlig på en fridag. Jeg kan glede meg over stillheten rundt meg. Lyset som stiger. Intenst fuglekvitter. Tiden. Dagen blir jo lenger når jeg ikke sover bort halvparten, nå på våren er det fantastisk.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.