Det er forunderlig å være ute om dagen, se hvordan alt spirer og gror med samme kraft som året før. Det er den samme gleden å se de små vårblomstene som strutter og skinner mot oss fra grøftekantene. Den samme intense grønnfargen på gresset. Den samme magien i knopper som brister på trærne. Det er så mye håp. Håp om liv. Om varme og lange sommerdager. Om en tid med mindre klær uten å fryse. Hvor vi kan ligge i gresset og hvile mens insekter summer og lette sommerskyer svever forbi over oss, der vi kan se opp i en blå himmel.

Så sitter vi mye inne. Fortsatt. På hver vår tue. Får med oss nyheter om det veldig populære viruset. Må bare sjekke oppdateringer på hvor mange som nå er smittet og døde. Først i Norge, og så utover i verden. Spenningen stiger, har f.eks USA nådd 25000 døde enda? En merkelig situasjon. Veldig rart. Jeg tror ikke jeg egentlig er så makaber, men denne besettelsen er det. Tenker jeg. Og forsvarer meg med at det gjør alle andre også. Hvem nå det er. Hvordan det nå skal forsvare at jeg er der. For jeg skal da ikke noe med den evige oppdateringen på koronadøde.

Det er lett å tenke og ville tro at jeg er så kul at det egentlig ikke går så inn på meg. Jeg lever mitt liv og har det bra. Tenker ikke så mye på det. Er ikke redd. Bryr meg egentlig ikke. Men, så oppdager jeg at det er feil. Det bryr meg nokså mye. Har begynt å studere symptomer, og noen dager kan jeg lure på om jeg er smittet. Tenk om jeg er smittet og ikke vet det og smitter andre, tenk om jeg plutselig blir veldig syk, tenk om, tenk om… Da slår det meg at det er en bekymring eller uro som har plass i meg. Jeg vil det ikke, men det kommer snikende.

Da hjelper det å være ute. Ute i den yrende våren. Da blir livet med en gang roligere og bedre. Jeg tenker med gru på de stakkars menneskene som ikke får gå ut, men må sitte isolerte i egne hjem. Det må være veldig tøft. Og særlig i områder hvor det er mange syke, hvor de kanskje har mistet noen kjære uten å få tatt farvel. Eller de som ikke har noe sted å bo, som bare må være ute, hele tiden, og kanskje har blitt syke. For ikke å snakke om alle de som er fanget i flyktningeleire. De kan nok kjenne på ekte eller virkelig motløshet, håpløshet i disse dager.

Jeg må løfte blikket, og igjen minne meg på hvor heldige vi tross alt er, her oppe i nord. Vi kan gå ut, har masse deilig natur å boltre oss i, og lys. For hver dag som går blir det lysere, og lyset kommer inn til oss, med sol nesten hver dag nå. Utfordringen er å finne hvile i situasjonen. Ved å bare være går det nokså bra. Får satse på det i dag. Her og nå, i øyeblikket. Og gå en tur ut i solen.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.