Å fornekte sitt opphav er i bunn og grunn å fornekte seg selv.

Å rakke ned på sitt opphav er i bunn og grunn å rakke ned på seg selv.

Å møte sitt opphav er å møte seg selv. I møtet kan du lettere sortere hva som er deg og hva som er ditt opphav.

Ved å snu ryggen til det snur du ryggen til deg selv. Og tankene står fritt til å lure deg. Lure deg til å tro at ting er annerledes enn de er. Historien vil endre seg, minnene vil endre seg. Egenverdien kan lett tape seg.

Ved å gå på en barndomssti alene vil de sanne minnene dukke opp igjen. Først da er det mulig å være nær dem. Tiden blir borte. Tankene blir borte. Minnene lever. Og du finner deg selv. Den egentlige sanne deg.

Det finnes teorier om at vi velger våre foreldre, at de skal lære oss noe i dette livet. For disse teoriene tar utgangspunkt i reinkarnasjon. Og ved å gå inn i de tankene blir jeg nysgjerrig. Hva var det jeg ville i dette livet? Hva søkte jeg, hva ville jeg lære?

Og så kan en undre seg over om tiden på dette livet også er styrt av noe større. Om det er en forklaring på hvorfor noen har så korte liv mens andre har lange. De som nærmest er her som små blaff – var det lite de skulle lære i dette livet? Kanskje de har kommet lenger i utviklingen. Jeg tenker på den vakre midtsommergutten. Og min mormor, hun mente iallefall at min bror som døde bare to og et halvt år gammel var bedre enn oss andre. De beste dør først, sa hun.

Så står jeg tilbake ved utgangspunktet, å fornekte seg selv. Det er ikke bare trist, det er også å disse sin eksistensen. Jeg tror mer og mer ettersom jeg lever at hvert liv er unikt, og at akkurat dine egenskaper, din personlighet er et viktig bidrag i artsmangfoldet. Og du ble akkurat deg fordi du valgte de foreldrene du gjorde.

Forhåpentligvis rekker jeg å bli rundt de hundre, og mye klokere enn jeg er i dag. Det tar tid å forstå dette livet. Og selvfølgelig er det uendelig mange måter å forstå livet på. Det er iallefall en gave vi bør ta vare på, og verdsette.