Går det an å være glad når noe er trist? For det første, går det an å kjenne på to så motstridende følelser samtidig? Og vil jeg ved å kjenne på begge følelsene bedra den ene følelsen?

Jeg tror det går an å finne en balanse. Jeg tror det går an å være veldig glad og samtidig være veldig trist. Det er ingen motsetning, slik jeg ser det. Jeg er ikke mindre glad for det jeg kan glede meg over, og heller ikke mindre trist over det som bare er sørgelig.

Nå står disse to i sterk kontrast til hverandre i mitt liv. Jeg er veldig glad over at det ble en fin utstilling i går, med hyggelig kafe, nydelig gitarspill og god stemning. Jeg kjenner på takknemlighet over de som kom, responsen jeg fikk på det jeg stilte ut, gleden over at det jeg lager appellerer til noe i andre og at jeg også fikk solgt noe. Kjenner på kjærligheten, og er glad. Samtidig som jeg er dypt ulykkelig. En niese jeg er veldig glad i har mistet sønnen sin. Det er så forferdelig trist, vondt, leit. Det er vanskelig å beskrive, og det skulle ikke vært nødvendig å måtte beskrive det. For det skulle ikke skjedd!

Så sitter jeg her og kjenner på disse to sterke motstridende følelsene. Sender varme tanker i mange retninger. I glede og i sorg. Og vet at dette representerer livets mange valører. Ute regner det. Og gjenspeiler nettopp det jeg kjenner på. Det er trist, grått og vått, samtidig er det en glede for den tørre jorda og alle plantene.

Ved å finne balansen mellom glede og sorg tror jeg begge følelsene blir ivaretatt. Jeg tror ikke jeg bagatelliserer og mangler respekt. Det har aldri vært i mine tanker å neglisjere, hverken sorg eller glede. Det er viktig det! Det er jo selve livet.