Se for deg at du er en båt. En liten robåt som har ligget trygt forankret i lang tid. Trygt forankret, men på en brygge mellom store seilbåter og cabincruisere. Og en og annen gammel tresnekke kanskje. Mens du har ligget til kai har du løftet årene ut av og opp i båten igjen gjentatte ganger, vurdert att og fram hvor vidt du skal beholde begge to eller klare deg med den ene. I det du løsner fortøyningene og bestemmer deg for å dra videre har du bare beholdt en, og starter på en ny reise.

Det er bra strøm i vannet, du har fortsatt en dregg i båten, masse tau, og en åre. Reisen starter rolig. Du driver litt av sted, og kan ro sakte med den ene åren. Ved å vente mellom åretakene, ta det rolig, vil båten rekke å rette seg opp før neste tak, så du slipper å bevege deg i sirkel. I sirkel rundt og rundt på det samme stedet. Rolig hvile og la deg drive forsiktig framover, så lenge du skulle i retningen strømmen fører deg.

Skulle du forville deg langt til havs og kjenne at redselen tar over, er det mulig å be om hjelp. Av en større båt. Be om å få slepehjelp, siden du har nok tau. Komme deg på rett kurs igjen, og kanskje være klar for to årer igjen. Kjenne at det ikke er så dumt med mer kontroll. Eller bare ha kommet inn på roligere vann så du kan klare deg selv videre.

Enn så lenge er du bare nettopp ute fra den trygge havna og lar deg drive med strømmen. Du kjenner på optimismen og lettheten ved å være fri. I egen båt. Med tau, dregg og åre.