Jeg må skryte litt, for i det siste har jeg klart å ta det mer med ro. Kjenner at jeg har tro på at ting vil ordne seg, og forteller meg selv stadig vekk at jeg senker skuldrene og har tillit til livet. Det hjelper! Prøv selv. Godsnakk med deg selv, og kjenn at det gjør noe med deg.

Det som ikke er fullt så kult er at jeg har blitt småsyk, til tross for daglige bad i sjøen, mosjon og grønnsaker fra gården. Det er underlig å kjenne på det, at det er blitt så ille å være forkjølet. Tør ikke gå på butikken en gang, av respekt for mine medmennesker. Det er ikke sosialt akseptert å være forkjølet i koronatiden.

Da får jeg tid til å sitte hjemme og kjenne ekstra godt etter. Kjenner etter om det er slik en forkjølelse pleier å kjennes ut. Tungt hode, tett nese, sår i halsen, og magen. Jo, det er som det pleier, selv om det kanskje er et år siden sist. Slitsomt og intenst når det står på, over om noen dager. Det begynte med noe som minnet om migrene/ omgangssyke, ikke noe uvanlig ved det heller. Jeg får bare være litt tålmodig, og akseptere at noen dager blir ineffektive.

I dag skulle jeg vært på en konsert som jeg gledet meg til. Henrik spiller gitar, og jeg tror det blir en opplevelse. Får leve med at jeg får et referat etterpå. Og kanskje en filmsnutt eller to. Etter planen skal jeg på en annen konsert i morgen, som kroppen forhåpentligvis er klar for. Da spiller også Henrik, i et helt annet band og konsept, som også har vært noe jeg har sett fram til.

Alle disse skuffelsene som livet byr på, større og mindre, det er rart hvordan vi takler dem. Da jeg var liten kunne jeg gråte av sånt, livet var nærmest over om jeg gikk glipp av noe jeg skulle. Da jeg var yngre var det smertefullt å gå glipp av noe, jeg kunne banne og stresse over at jeg var syk. Nå er jeg mer “ja-ja” resignert over det. Får ikke gjort noe med det. Synd, men livet går videre. Undrer over om det vil føles som en lettelse å gå glipp av noe når jeg blir gammel. Kanskje jeg føler meg trøtt, og at det oppleves befriende å gå glipp av noe jeg har gledet meg til?

Mett av dage sier man om de som dør gamle, de som har levd et langt liv og virker ferdige med det. Kanskje det er den ytterste graden av det. Som barn er vi sultne, så sultne at det nesten er en desperasjon å få oppleve noe spennende og gøy. Som unge er vi fortsatt sultne, selv om det gnager litt mindre. Etter som årene går stagges sulten mer og mer, og går over til småspising, som til slutt forsvinner ut i metthet. Rart, men samtidig ikke. Vi har jo sett og hørt mer og mer, det skal mer og mer til å oppleve noe som virker nytt, samtidig er det mindre som fester seg. Kan gå på en kinofilm en dag, og ha glemt hvilken film jeg så dagen etter. Uten at det gjør noe. Lenger.

Jeg får bare sitte i gyngestolen denne augustkvelden, titte ut av vinduet og se på regnet, tenke litt på Rita jeg skulle besøkt før konserten, og konsert der ute et sted. Forhåpentligvis til et stort publikum, som lar seg glede og begeistre. Uten min hoste og nysing. Sitte her med lave skuldre og tillit til livet.