Skulle vært liten i dag. Skulle vært hverdag. Skulle gått på barneskolen, og vært med og sunget. Med levende lys i svett hånd, tviholdt på lyset for ikke å miste det. Ikke miste det, og ikke gå for nær den foran så håret tok fyr. Med andakt. Sunget av hjertens lyst. Og kjent seg større enn seg selv, fordi seremonien var høytidelig. Og skuffelsen over ikke å bli Lucia var glemt.

Fan ta Luciaa sang en liten gutt jeg kjenner til, og det med inderlighet. Lite visste han om hvordan det kunne oppfattes med eldre ører. Ingen rettet på han eller lo, ble bare rørt over hans iver. Glød i øynene, og roser i kinn. Han var stjernegutt han.

Ikke så mye som en lussekatt ble det her i huset i år. Og ærlig talt tenkte jeg ikke på det. Ikke før jeg ble minnet på det og startet å reflektere over hvorfor jeg ikke hadde tenkt på det. Jeg har en indre motstand mot alle disse tradisjonene som vi lever med, lever opp til, lever ut, overlever. For meg representerer de tvang og vellykkethet, som jeg ikke makter å leve opp til. Jeg har prøvd så intenst og så mye, vil jo være en veltilpasset samfunnsborger. Ville ha en vanlig familie, hvor barna kunne ha noe å henge på de ulike knaggene, som Lucia, 17.mai, bursdag, fastelavn, påskeharen, jul. Og så sitter jeg igjen og merker at jeg ikke klarte det helt, for jeg har hverken bakt eller kjøpt lussekatter. Vet det går bra, men det murrer.

Lyset er tent. Kvelden er mørk. Noe stemmer i allefall. Og jeg slår straks på TV og forsvinner inn i en historie, og lar egne tanker hvile.