Å jul med korona og angst i vårt bryst. Vi ønsker deg alle velkommen.

Rart det der, på tross av dystre nyheter er det deilig med jul, og den var veldig ønsket av mange i år. I alle fall ut fra alle julepyntede hus vi har badet i på sosiale medier. Hører akkurat nå på radioen at det er sendt mange flere pakker også, så da holder kanskje påstanden over?

Jeg liker godt å gå en skogstur på formiddagen på juleaften, det har jeg gjort mange år. I år var det markant flere i skogen enn jeg har møtt andre år. Det var gledelig, familier var ute og rastet, lekte, god stemning. Det slår meg at vi kanskje kan være litt takknemlig over denne pandemien også, at mange kjenner på mindre stress, og er i kontakt med seg selv, behovet for å komme seg ut i naturen.

Den ene tanken førte som vanlig til den andre der ute i skogen, og jeg begynte å reflektere over hvordan jeg har blitt bedre kjent med meg selv i disse månedene. Jeg har senket tempoet en god del, og fra å ha kalenderen nesten full av avtaler orker jeg det ikke lenger. Jeg er glad i mennesker, setter pris på møter, men det er slitsomt med en timeplan over livet. Nå er det jobben som er fast forpliktelse, i hovedsak, og det er bra med det.

Koronaen har også fått meg til å kjenne bedre på egne grenser. Det er viktig, og godt. Jeg er egentlig ikke så glad i all denne overflatiske klemmingen for eksempel, så det er det helt greit å slippe. De gode klemmene savner jeg, selvsagt, men der er vi noen ganger litt slappe, og klemmer. Vi som må klemme.

Økonomisk er det gunstig med begrensninger, ved å være mer hjemme går det mindre penger. Flaks når jeg har mindre, men tror mange merker det. De som har mistet jobben er dessverre i en annen situasjon, vi trenger et trygt fundament for å klare oss. Håper og tror det blir bedre igjen, om enn annerledes.

Vi ønsker oss tilbake til normalen, men håper inderlig vi vil ta med oss det som har vært bra. Infiltrere det inn i normalen. Som å komme oss ut i naturen og nyte den. Ha en fredelig jul, dere. Mye er bra.