Det handler ikke om hvordan du har det, men om hvordan du tar det. Det er det jeg har vokst opp med og det jeg har levd etter. Men, det handler ikke om hvordan jeg tar det – det handler om hvordan jeg har det. Det gjelder å se forbi den flinke piken. Den som alltid tar seg sammen og gjør det som hun tror forventes av henne.

Og hvorfor er det så viktig? Rent objektivt har det ingen betydning. Og velger man å være så glatt, er det nok å se på hvordan jeg tar det. Men det holder ikke. Det holder ikke i lengden. Den holdningen kan bli fatal.

Noen ganger er det viktig å våkne opp, og se realitetene i øynene. Det svir, passer elendig sammen med idealbilde, men kan være nødvendig. Jeg er ingen ironwoman eller superwoman selv om jeg prøver alt jeg kan. De som tror de er allmektige og ser og forstår best har en vei å gå. Jeg mener det, for jeg har vært der selv.

Noen ganger må vi bare stoppe opp og akseptere realitetene, selv om de ikke passer inn med egen agenda. Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. Det er ord som fortsatt har gyldighet, og noe vi bør ha med oss. Neste gang kan det være du som må gjennom en lang realitetssjekk, hvor verden frynser seg opp og du ender opp med å dingle i løse lufta mens du tviholder i noen spede halmstrå. Da kan de forbipasserende registrere hvor flink du er til å holde deg fast, og gå selvtilfredse videre. Sånn er livet.