Se for deg at du er en strikk. Helt fra du var liten begynte du å strekke deg, og det gikk fint. Du strakk deg, og innimellom slappet du av, for så å strekke deg igjen. Ettersom livet gikk strakk du deg lenger og lenger, og det ble lenger mellom gangene du slakket på strikken, lot den være helt slapp. Du hadde erfart at du måtte være i spenn. Innimellom strakk du deg alt du kunne, slakket litt, strakk deg igjen. Og vipps, så røyk strikken. Du fikk hjelp til å knyte den sammen, og forsøkte å fortsette å strekke deg. Men, elastikken var ikke den samme, når du strammet til kjente du hvordan du møtte død motstand, og også hint om at den kunne ryke igjen. Dermed måtte du være mer forsiktig, holde deg mer i ro for å holde deg samlet. Ikke kunne du trekke deg sammen og bli deilig slapp, heller ikke strekke deg mykt videre. Du var blitt en sliten strikk, og måtte akseptere det. Ta vare på den du hadde blitt.

Hold deg for all del smidig, men husk å slakke strikken. Om du vil beholde elastikken, da.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.