Jeg leser en bok nå, som jeg har tenkt på siden jeg leste i den i dag tidlig, har kjent på at jeg bare gleder meg til å fortsette. Det er så spennende å ha det sånn, og allikevel venter jeg litt til. Fordi det er så begrenset med tid.

Leser jeg videre nå blir jeg kanskje ferdig med boka i kveld, og da er den lesegleden over. Da vil boka få plass i bokhylla, og innholdet vil gli inn i arkivet blant andre leseopplevelser.

Akkurat nå er det mye som er uvisst i den unge japanske kvinnens liv, fra tilbakeblikket på slutten av 50-tallet hvor hun var helt ung. Kulturen og tradisjonene hun lever med er spennende å lese om, alle de kloke ordtakene som omgir henne er en fryd å lese. Minner meg faktisk litt om min mormor, hun hadde mange ordtak med seg i dagligtalen. Vi snakket litt om å skrive dem ned, men tenkte vi ville huske dem, og nå tror jeg vi har glemt dem, alle søsknene. Morsomt å oppdage hvor mye som oppfattes som nytt og aktuelt, som har vært i folks bevissthet i mange generasjoner. Relasjoner for eksempel, det har opptatt folk lenge. Nå kan vi studere det, bli gode på det, øve på å bli bedre, hige etter å bli bedre. Det kan ha vært sånn i hundrevis av år før oss, kanskje det er en viktig del av det å være menneske?

Stolthet går igjen i boka, og det å påføre familien skam. Det tror jeg er mindre viktig i vår kultur, men sannelig om jeg vet. Hørte på radioen om normale mennesker i stad, og selv om jeg ikke tenker så mye over det, så er det kanskje viktigere enn mye annet for mange her også. Å følge en normal, med en rekke ytre bevis på normal standard. Om det er sånn kan det tenkes familier med noe uortodoks i en ellers så normal sfære kan kjenne på skam. Påføre de rundt seg skam.

Det er på tide å synke inn i historien igjen, og jeg kan anbefale denne. Historien fenger iallefall meg.