Det er så lett å ta bra ting for gitt, tenker jeg. Når noe godt skjer så gir det et kort og heftig blaff av lykke, og ferdig med det. Nesten i alle fall.

I nabolaget der jeg bor er det mange fine folk. Gjentatte ganger i våre 7 år her har jeg blitt minnet på at det finnes gode naboer. Selv om jeg ikke kjenner så mange av dem er de hyggelige. Minner meg på at de vil meg vel.

Et par er veldig inkluderende, de inviterer meg over på besøk iblant, i ulike anledninger. Det kan være en kaffekopp, et homeparty, alkohol, brød, de er virkelig rause mennesker! Jeg er ikke like flink til å invitere tilbake, men en gang i jubelåret skjer det.

En annen nabo ringte meg en morgen for noen år siden. Jeg var på jobb, ungene på skole, og hun hadde sett et lys som sto og brant. Heldigvis har vi nøkkelboks, så hun fikk gått inn og slukket lyset.

Samme nabo hjalp oss ut av en knipe da jeg hadde besøk med el- bil, og ladestasjonene i sentrum ikke virket. Vi fikk strøm fra ladeboksen deres.

På et hageselskap en gang ropte en nabo meg bort til gjerdet, og ga oss en stor bolle med modne plommer. Og den første julen ringte det på døren og der sto de med julehilsen i form av bakst. Det var så hyggelig – jeg ble så rørt.

Nå nylig har jeg blitt minnet på det igjen, hvor fantastisk heldig jeg er, en nabo som nettopp har bygget seg et uthus tilbød seg å bygge tak over veden min. Og nå har han gjort det, før regnet kom! Jeg kjenner på dyp takknemlighet. Det var så vanskelig for meg å gjøre det, ga opp da jeg forsøkte, og nå er det gjort. Tusen takk!

Kanskje verden er et varmere sted? Eller så er jeg heldig her jeg bor, og er i et varmt område. Oransje mot rødt – ikke ut fra koronaperspektiv, men psykisk temperatur.