I eventyrene er det prinser. Vakre og kloke prinser. Tapre og modige prinser. Ikke alle er gode prinser, men det er de gode som vinner. Alltid. I eventyrene.

I eventyrene jakter prinsene på prinsessene. Og noen ganger de som ikke er ekte prinsesser også, men som blir opphøyet til prinsesser fordi prinsene velger dem. Og når de har fått hverandre gifter de seg voldsomt og lenge, før de lever lykkelige alle sine dager. I eventyrene.

I livet er det igrunn nokså annerledes enn i eventyrene. Det er sjelden man støter på prinser som er vakre og tapre, kloke og modige, og som i tillegg jakter på prinsesser.

Det er ikke så mange skjønne prinsesser i livet heller, yndige og søte. Som vil finnes eller reddes. For hva skal de reddes fra? De klarer seg godt selv, og trollene er ikke rett i hælene på dem.

Tror de. Tror vi. Men kanskje er de der ute. I andre former. Nett-troll har vi hørt om. Og rocketroll. Rumpetroll. Selv om de ikke er de mest truende.

Og hva skulle de prinsene som ikke er der gjøre med de trollene og skrømtene som ikke finnes for å redde prinsessene som hverken er ekte eller vil reddes?

Det er ikke så rart at livet ikke byr på de prinsene man har gått og fablet om når en ikke var prinsesse og ikke levde i et eventyr. Ikke en gang et slott. Uten lyst langt hår.

Min erfaring har vel vært at prinsessene og de andre må delta aktivt i jakta selv, for prinsene vil også bli jaktet på. Og når det kommer til stykke er de mer troll enn kongelige, både den ene og den andre. Eller menneske, da, det er vel det jeg omsider har gjennomskuet – vi er bare mennesker. Med rette og vrange masker og sider.

Og leve lykkelig alle sine dager var nok en strofe fra eventyret som jeg trodde på, først gledet meg til, så lengtet etter. Nå vet jeg bedre, og begynner å innfinne meg med at det ikke er for alle. Det er klart jeg fortsatt kan rekke å leve lykkelig alle mine dager om jeg treffer en prins. Men den prinsen ville jo treffe en halvgammel og desillusjonert potensiell prinsesse som har mistet troen på eventyret. Som livet. Og hva er vel vitsen da?