I gamledager, da jeg var i midten av 20-årene, var folk som ble 50 år gamle. 50 år var et begrep, og det var mange år. De som var så mange år var satte og levde folk. Det var et hav av tid til jeg skulle komme dit.

Og nå er havet forsert. Det havet som virket så enormt den gangen, det var ikke uoverkommelig allikevel. Fortsatt er mye uopplevd, fortsatt ligger mye ulevd liv der og venter på meg. Nå er det 80 år som ligger der framme et sted og virker gammelt og levd og satt. Undrer meg på hvor langt fram jeg vil se når jeg runder 80..

I dag er det lillesøsters damelag, og hun fyller 51 i morgen. 51 år, så hun har også passert 50 nå. Uten at vi 4 søstrene har blitt gamle damer enda. Vi er i de glade 50-åra, barna vokser til og vi er fortsatt åpne for nye impulser og opplevelser.

Men, en ting er klart, vi skal ikke på jentefest, det er vi for gamle til. Nå er det damelag. Og det har det vel vært i en del år nå. Slenger på stolte damers lag, for det er da noe å være stolt av å runde 51. Jubileet i fjor måtte vike for korona, så ekstra stas å få komme i 51 årsdag i dag.