Til vanlig nå består arbeidet mitt av å være reparasjonsskomaker. Det innebærer en rekke ulike oppgaver i verkstedet, hvor jeg hele tiden holder på med noe fysisk. Hendene er virksomme, og øynene eller synet oppleves som den viktigste sansen, hvor briller er en nødvendighet. Arbeidstiden er fleksibel, med åpningstider som kjernetid. Jeg ønsker å komme en stund før, for å jobbe uforstyrret, og beholde en god oversikt over oppgavene, det virker noe stressforebyggende. Som er godt, for jeg har lett for å stresse.

Åpningstidene gir meg ovale morgenene, som jeg liker å kalle dem, kjenner på en frihet. Jeg kan ta meg tid til gode morgenrutiner, legge inn meditasjoner og oppvask, og rekke jobb med god margin. Etter jobb er det erfaringsmessig lite igjen av energien, mest slakta i en stol. Og mellom der er arbeidstiden, arbeidsdagen, som det viktige, det som betyr noe. For meg? For samfunnet? Livet?

Arbeidet gjør en fri. Arbeidet skaper mannen – eller mennesket. Det er i allefall noe mange av oss sysler med i størstedelen av livet. Og i vår tid skjer det utenfor hjemmet i målt tid. Og gir mening. Følelse av verdi. Så det er ikke så mye mer å undre seg over, kanskje, heller lære meg å hvile i det, akseptere det. Jeg liker jo jobben min, liker å se at det går lettere, jeg blir flinkere, kanskje jeg til og med vil kunne tjene litt mer etterhvert, så jeg kommer meg over fattigdomsgrensen igjen. Uansett er ikke penger det viktigste, jeg er rik.

Arbeidet som skomaker gir meg en rekke nye erfaringer, som at kroppen er sårbar, et nødvendig instrument for å få utført jobben. Fingrene, hendene og armene blir slitne, kan verke og trenger hvile. Skuldrene og ryggen trenger også hvile, og strekkeøvelser er nødvendige. Skulle for eksempel fingrene svikte ville jeg bli hjelpeløs. Helt ubrukelig.

Da er det en velsignelse å ha dager med andre oppgaver, som jobben jeg er på akkurat nå. Det er dømming av svenneprøve. Noe forarbeid er det, og to fulle arbeidsdager med tilsyn under prøven før endelig vurdering. Om kandidaten står er jobben over, om den stryker er det en del etterarbeid. Tidlig opp og inn i et ukjent verksted, aktiv tilstedeværelse samtidig passivt, passe tiden, se timer som nesten snegler seg avgårde. Mens kandidaten jobber hardt og konsentrert får hendene mine hvile. To fulle arbeidsdager uten hammerslag og statiske bevegelser ved en symaskin.

Kjenner at det blir deilig å komme hjem til de vante rutinene igjen også. Denne jobben innebærer mer enn de to arbeidsdagene. En del tid går med til reise, med hotellovernattinger, ut å spise og mange ulike inntrykk. Hjemme igjen rundt midnatt. Og i morgen er det atter en ny arbeidsdag hvor jeg får brette opp ermene.