Da ungene var små var jeg veldig opptatt av leggetid. Eller leggetider. For de hadde ikke like leggetider, mine kjære tre. Det var ofte litt hektisk på kveldene, viktig å passe klokka. Den yngste måtte tynes lengst mulig, holdes våken til 18.30 i allfall – helst 19.00. Et typisk a-menneske som var stuptrøtt om kvelden, kvikk 5 om morgenen. De andre to hadde mer lyst til å være oppe, og kunne strekke litt i leggetiden. Den midterste var nok best til å finne på ting som tok litt ekstra tid, og vant vel ofte med et kvarter og opp mot en halv time.

Etter leggetider var det voksentid, og den startet gjerne mellom 21.30 og 22.00. Da var det som regel tid til å sitte og halvsove foran et eller annet på tv. Nokså ofte med potetgull eller peanøtter i en skål. Snakket litt også. I dag kan jeg jo undre over om det var kvalitet – eller kvantitetstid vi hadde der fram til rundt midnatt, og voksen leggetid.

Nå som jeg er i 50-åra, og uten partner, er jeg litt opptatt av å tenke på leggetid igjen. Blir lettere å merke hvor trøtt jeg er når jeg sitter alene. Særlig nå som det er mørkt fra ettermiddagen. Selv om jeg begynner å vurdere å legge meg i 18-/ 19-tiden forsøker jeg å drøye til nærmere 22. Legger jeg meg for tidlig står jeg jo opp lenge før sola, og vil bare i seng før barnetv jeg også. Som yngstebarnet da det var lite.

Det som fascinerer med disse leggetidene er flere ting: døgnrytmen kan sammenliknes både med småbarn og de på gamlehjemmet jeg stelte i ungdommen. Når jeg sitter oppe og er veldig trøtt må jeg dytte ett eller annet i munnen for å holde meg våken, og hvor lurt og bra er nå det? Det har blitt mange kopper te de siste månedene, og hva betyr det? Opp og tisse om natten, og kanskje få sove igjen, kanskje ligge våken og kjenne på stress. Hadde det kanskje vært like greit å legge seg uten den tekoppen og ekstra våkentiden?

Dette livet – tror aldri det vil slutte å forundre meg. Når er det egentlig helt bra, og hvor lenge er det eventuelt passe? Nå må jeg uansett legge meg her, kjenner at øyelokkene er tunge, og jeg er spenningssøkende. I drømmene skjer det mye mer rart enn i gyngestolen foran vedovnen.