Fortsatt kjenner jeg blodsmaken i munnen etter intens innsats i dødt løp. Igjen. Jeg har gjort det før, flere ganger. Gir alt, for sakte å forstå at noe ikke stemmer. Lytter ikke til meg selv, så står på videre, klemmer ut det jeg har, til det ikke er tvil. Det var ikke noe å satse på. Det var en illusjon. Som jeg virkelig trodde på. Og det tar år å komme til krefter igjen, gjøre seg klar for en ny startstrek.

Jeg er så sint. Sint og lei meg. Hvorfor gjør noen sånt mot meg? Lar meg tro jeg er med i et ekte ritt, mens de gradvis bryter meg ned. Eller indirekte er med på det, siden de lar meg leve i troen. Dyrker kanskje egoet sitt i samme åndedrag. Mens jeg naivt står på. Legger hodet på huggestabben og lar andre hugge.

Ikke greit! Jeg er så mye mer verdt enn det. Og det viser hvor dum jeg er, hvor dumme noen andre også er. Hva de lar gå fra seg, hva de sløser bort. Det blir bare tapere av det. De også. Det ligger i sakens natur at ingen går seirende ut av døde løp.

Og imens løper livet avgårde. Stopper ikke opp så det går an å ta det igjen og holde tritt. Livet ligger lenger og lenger foran meg, jeg kjenner hvor sliten jeg er. Hvor maktesløs jeg kjenner meg. Det blir snart for stor avstand. Nytter snart ikke å forsøke å ta det igjen. Livet.

Jeg lever som en rest. Det høres selvfølgelig mye tristere ut enn det reelt sett er. Jeg elsker rester. Noen ganger blir smakene mye bedre når de får godgjort seg. Og sånn er det med meg også. Jeg har ikke blitt et dårligere menneske. Kanskje jeg bør skifte til treningstøy og starte å varme opp snart, gjøre meg klar til ny innsats. Får tenke litt på det. Kanskje velge en annen taktikk, vente til startskuddet har gått, og den andre er i gang..