Det forrige innlegget mitt ble tydeligvis litt for voldsomt i valg av ord og bilder. Det går helt fint med meg, ingen traumatiske hendelser som har fått meg til å miste troen på alt.

Tanker og følelser gjennomgikk en sentrifuge, og dermed skrev jeg ut mine frustrasjoner i dramatiske vendinger. Det er hyggelig å bli møtt med omtanke, samtidig som jeg blir litt flau.

Jeg sammenliknet meg med restemat, og forstår at det kanskje ikke var det mest flatterende selvportrettet. Ved å endre det til restekjærring blir det kanskje ikke noe bedre, men jeg velger å bruke det ordet, for å linke det opp til forrige post.

I virkeligheten har livet gitt meg mange erfaringer, og jeg oppdager stadig at mye følger i gamle mønster. Om jeg tenker at jeg var hel og fullkommen da jeg kom, og at hendelser gjennom livet gjør at jeg mister mer og mer av det hele, er det rester igjen. Og da vil alt være oppløst og borte den dagen livet ebber ut. Det er vel mer optimistisk å snu det, tenke at en startet som et lite frø og vokser seg til et større og større tre. Jo flere erfaringer jo flere greiner og kvister. Da vil hvert døde løp ende opp med kongler/blader/frukt i enden av den kvisten, stammen strekker seg videre og nye greiner og kvister vokser fram.

Kan forestille meg hvor vakker kronen på treet en dag vil stå der. Strekke grenene opp og ut mot lyset. Ser jeg sånn på det er det bare en fordel at det har blitt noen døde løp, treet blir mye mer spennende med alle greinene og kvistene. Hadde jeg startet et løp, og det var det, ja, da hadde jeg endt opp som en lyktestolpe. Får bare fryde meg over alt livet har å by på og ta det rolig, se når neste grein vokser fram og hvordan den vil forme seg.