Da jeg var ung hadde jeg en lei tendens til å leve mye i fortiden, sugde på minner. Særlig savn etter pappa holdt jeg et godt grep om. Tror jeg var redd for at han skulle forsvinne for meg om jeg ikke tenkte mye på han, manet fram fornemmelsen av han, stemmen, smilet, bevegelsene og ordene. Jeg reflekterte ikke over at jeg med årene formet mitt bilde av han, en subjektiv kopi. Nå ville han ikke vært i 40-årene, men en gammel mann på 84. Og hvem vet hva han ville snakket om i dag, det har skjedd mye siden 1985.

Det var mange som snakket med meg om å leve i nuet, at det var viktig å tenke på de nære ting, her og nå. Jeg lyttet til det, men forsto ikke da hvor kloke råd jeg fikk, dybden i det. Jeg oppfattet det delvis som en unnamanøver, om jeg skulle lagt fortid og minner mer bak meg. Var nok ikke moden for det.

Det har endret seg. I dag er det mye enklere å la fortiden ligge der som et bakteppe, og ha fokus på nå. Det er så spennende å oppdage hva øyeblikket har, og det er utvilsomt enklere å være positiv. Å sykle eller gå til jobben blir en oppdagelsesreise, hvor jeg legger merke til mange små ting å glede meg over. Nå passerer jeg flere fuglekor på veien, det begynner å spire her og der, sola er oppe før meg og lyset er tilbake, godlydene av å sykle over kumlokk, luktene fra fabrikkene når vinden står riktig, lydene fra båter i elva, smil fra forbipasserende. Det er mye å oppdage og tenke over her og nå.

Og jobben min, den er bra for meg. Der er det oppgaver som venter. Ulike oppgaver med ulike utfordringer som holder meg skjerpet og på. Jeg vil hele tiden gjøre det bedre, så oppmerksomheten er skjerpet. Det er lite dagdrømmeri, kjenner at fokuset er her og nå. Og det er deilig. Da er det lett å la seg glede over små ting, og kjenne på takknemlighet over livet som det er, akkurat nå.