Det er fortsatt mye korona i samfunnet, mye pågående smitte. Som vi har begynt å ignorere etter som mange av oss, kanskje de fleste, har vært syke, og samfunnet har åpnet opp igjen. Det ligger der som en skygge over eller under oss, men stopper oss ikke lenger. Og det kjennes godt.

Krigen i Ukraina, Europa, den opptar oss. Overalt i sosiale medier og nyheter holdes vi oppdaterte. Det er selvfølgelig en fryktelig situasjon, hvor så mange uskyldige mennesker drepes, eller mister alt, arkitekturhistorie forsvinner, meningsløs utarming på ulike vis. Og oppi dette skal vi leve uten frykt, tilsynelatende våre vanlige liv, som vi har gjort det med andre ulike tragedier, som Syria, Afghanistan, Rwanda.

At mennesker utsettes for krig og konflikter er forferdelig. Det er ikke til å leve med om en fordyper seg i det, lever seg inn i hvordan alle menneskene vi eksponeres for gjennom mediene har det. Sorgen og fortvilelsen blir for mye å bære. Å bidra med pengedonasjoner blir som musetiss i havet, men det stopper der. For meg. Jeg kan ikke dra ned til grenseområder å rydde opp, fysisk hjelpe. Og jeg kan ikke åpne huset mitt for en flyktningfamilie. Dessverre har jeg ikke overskuddet til det, ikke til så mye som et barn. Selv om mange trenger det.

Så, jeg velger å leve i nuet, ha fokus på de nære ting, la meg glede over småting selv om mange har det fælt. Vårsolen stråler, de første blomstene titter fram, fuglene kvitrer i hagen, og det er søndag. Som betyr en rolig morgen og snart en lengre frokost og en kopp te. Jeg lever rett og slett i et avgrenset territorium, hvor jeg har bestemt meg for å ikke eie andres elendighet, men egen lykke. Og ulykke, når den skulle inntreffe. Et nødvendig vakuum for å klare livet.