Jeg har virkelig begynt å lure på hva jeg leter etter når jeg søker rundt på sosiale medier. Timene flyr mens jeg scroller av gårde. Til hvilken nytte?

Det hender selvfølgelig at jeg kommer over en interessant artikkel av et eller annet slag. Leser den og reflekterer i to tre sekunder før jeg blar videre. Videre i flowen. Men, hva er det for slags flow, egentlig? Ikke den gode jeg får når jeg spikker eller danser.

Noe av det jeg finner er humor. Innslag som frembringer smil og noen gang også en spontan latter. Det må jo være bra. Det er jo så sunt å le. Men, om jeg tenker over hva jeg lo av litt senere, da har jeg som regel glemt det. Borte. Kan i alle fall ikke gjenfortelle det senere.

Sultne barn, dyr som lider, krig og annet elendighet dukker opp, vekker oppmerksomheten. Akkurat som spontan latter dukker det opp spontan gråt. Skrekk og gru og fortvilelse, som fort forsvinner ved synet av en lekker kakeoppskrift eller interiøret hjemme hos noen jeg kjenner. Så, også det forsvinner.

På en litt ubevisst kveld kan jeg sjekke mobilen x antall ganger, scrolle tomt og mye. Og sitte igjen med en emmen følelse, som når du sitter foran sjokoladeskåla og tar en bit til uten at du egentlig har lyst på mer og det ikke smaker så godt lenger. Sitter og er litt for søt i munnen. Sånn opplever jeg det er med disse mediene også. Det er lett å bli fristet til å se litt mer, sjekke en gang til.

Inni meg skriker det NEI!!! Jeg orker ikke mer, jeg vil ikke mer! Jeg får egentlig ingen ting ut av det. Og hver gang en eller annen har gjort et eller annet eller et sted jeg følger har lagt ut et eller annet får jeg et varsel. Varsel om hva da, egentlig? Og jeg må alltid rydde, så er det 10 varsler må jeg få sjekket ut hva det er, så jeg får ryddet de vekk og er på scratch. Noe som varer maks noen minutter.

Jeg forstår ikke hvordan de unge takler det, de som har vokst opp med så mye digital støy. Så mange inntrykk og så mye overfladiskhet. Overflate i høyt tempo. Og, det er ikke det jeg leter etter. Det er en slags tyngde, dybde, nærhet, det ekte, det søker jeg. Kanskje på tide å kvitte seg med alt sammen snart, eller selvfølgelig lære meg å håndtere det. Varsler er ikke noe å bry seg om, jeg går ikke glipp av noe om jeg ikke svarer på alt med en gang.

Nå må jeg uansett ta kvelden her, med denne masedingsen nede på pianoet. Dette jaget etter noe. Og oppe i sengen kan drømmene få flyte fritt og uforstyrret, nesten i det øyeblikket jeg legger hode på puta. Takk og pris at jeg har beholdt såpass respekt for ro, hvile og fantasiene. Sov godt med eller uten mobilen. 📴