Å leve er en ensom ting forsåvidt, for vi må alle leve våre egne liv. Vi kan leve tett på andre med så mange inntrykk at vi ikke merker at vi er ensomme, eller tett på andre og merke på en skrikende ensomhet.

At vi til syvende og sist bare har oss selv, at vi fødes og dør alene, er en realitet. En ren observasjon. Når følelsen dukker opp er det ikke lenger like enkelt å forholde seg til, det kan være uutholdelig, skremmende. Som å være ute på åpent hav eller en endeløs vidde.

Da barna var små, og jeg var gift, husker jeg hvordan jeg kunne lengte meg nesten syk etter en dag alene innimellom. Bare få høre på lydene i huset når det var helt stille. Ikke måtte forholde meg til et annet menneske, men bare kunne komme i kontakt med meg selv. Opplevde det som en umåtelig luksus.

Med årene har jeg blitt rene luksusdyret. Stadig oftere har jeg tid alene. Både på jobb og hjemme, og blir nærmest overstimulert av kontakt med meg selv. Og da kan følelsen av ensomhet snike seg inn. Blir minnet på at livet er en ensom ting, og det kan bli litt overveldende. Det kan også være en stor frihet i det, kan kjenne på glede over at jeg kan gjøre hva jeg vil. Når jeg vil. Selv om jeg er overrasket over hvor kjedelig jeg lever. Med all frihet i verden sitter jeg ofte halvveis punktert foran tv på kveldene. Det er selvfølgelig fordi det er programmer som lokker, mye forskjellig å bli underholdt av nå for tiden, mange valg fra ulike kanaler og arkiver.

Det er ingen skam å se på tv. Jeg minner meg stadig på det, for litt skammelig tenker jeg det er. Med den indre stoppeklokken som tikker og går, og all måling og veiing av vel anvendt tid som stadig viser seg for meg, er det litt stress i avslappingen. Jeg føler meg litt lat, og likegyldig med vedlikeholdet. Jeg skulle jo smurt maskineriet med mer stimulerende aktiviteter. Strengt tatt kunne jeg både gått i kor og steppet for å gjort noe som var bra for meg.

Men, så var det dette med egentid, da, hadde mistet den ved å løpe ut på flere aktiviteter. Og tid og mennesker å forholde seg til. Sosiale normer å leve etter. Enklere å innta den ledige plassen foran skjermen, uten interessekonflikter om tvprogrammene, tekopp på bordet og noen timer før sengetid.

Ensomhet er som sagt en følelse. Å føle seg alene. Det kan være når man er alene eller sammen med andre. Som andre følelser er den ikke konstant. For min del dukker den opp innimellom og skremmer meg litt, før den forsvinner igjen, og får meg til å slappe av, i eget selskap eller med andre.