Jeg sitter her og leser og kjenner på en akutt skrivekløe. Noen forfattere er så gode med ord, virkeliggjør dem, så noe intenst blir vekket til live. Må bare skrive litt rundt det.

Det er mange forfattere jeg ikke har lest noe av, eller kanskje bare en bok, mange av disse store. Navnene er kjente, og beskrivelser av dem og bøkene er kjente, og jeg kan komme i skade for å tro jeg har lest noe av dem. Til jeg innser at jeg har tatt feil, og blir litt skamfull.

Hemingway er en sånn forfatter. Jeg tror jeg har lest noe av han, men etter nettopp å ha lest om han nå, blir jeg usikker. Det er tydeligvis noe jeg bør, skal og vil gjøre. For å la meg glede over interessante ord og vendinger han mestret i særklasse.

Vinner bøkene i kampen mot tiden? Vinner bøkene i kampen mot tvunderholdningen? Vinner bøkene i kampen mot sosiale medier? Dette er dilemmaer i meg, trekkes i mange retninger og kjenner meg som dukken jeg en gang lagde. Hun var bundet fast i et bur med armer og bein strukket i forskjellige retninger. “Kvinne anno 1992” eller noe sånt, het den. Og det er uforandret, drakampen mellom interesser og tid. Min indre valgkamp, for det dreier seg helt klart om valg. Prioriteringer. Fokus.

Det er søndag, og jeg vil lage middag med tid og kjærlighet her, så jeg får legge boken til side. Den er forresten kjøpt i Camino bok i gamlebyen, en bokhandel jeg anbefaler dere å besøke, om dere er i Fredrikstad.