Det gjelder å ikke bekymre seg, for de fleste bekymringer viser seg å være grunnløse. Gang på gang minner livet meg på dette, og til slutt vil jeg kanskje lære, og kutte ut all den unødvendige bruken av energi. For ikke å snakke om stresset i kroppen og urolig søvn. Det er forresten bare synonymer i denne sammenhengen.

Penger må jeg snart slutte å bekymre meg over, de gjør ikke annet enn å komme og gå, en evig runddans. Det utrolige er at det alltid ordner seg på et vis, i allfall så lenge tidene og samfunnet er som det er nå. Og jeg er så priviligert å bo i denne delen av verden.

Så var det det da – er det bra å bo i denne delen av verden akkurat nå? Er det trygt? Vil vi bli dratt inn i en krig vi ikke vil være med på? Tror ikke på den, men det er merkelig hvor fort situasjoner kan snu, og vipps kan det som er et fredelig hjørne av verden bli kaos og elendighet. Og dermed kjenner jeg på bekymringer. Så meningsløst. Istedenfor å forholde meg til nuet og bare registrere regnet der ute og være god og varm her inne.

For en stund siden var det mye snakk om at det var for tørt, tørke, potensiell fare for for lite vann i lagrene. I dag hørte jeg den gledelige nyheten at vannmagasinene fyller seg opp igjen. Skuldrene senkes, og de gule plenene og diverse skogbranner går inn i vage minner eller kanskje glemsel.

Det gjelder å holde troen oppe, på at det jeg ønsker skal skje vil skje. Som at min edle hjertesten blir klar for nye møter en gang, så vi får funnet ut av det med hverandre, og kan bli beriket. Og i mellomtiden får jeg roe ned bekymringene, ha tillit til at jeg gjør rett ved å holde meg mest mulig i ro og på post, i respekt for grensene.