Ja, du leser riktig. Etter en uke i Boston kan jeg med en stor porsjon ironi si at jeg kjenner USA. I allfall har jeg økt kunnskapene om landet med mange prosent siden forrige gang jeg var der – noen timer i New York på mellomlanding i -99. Og det var en koselig opplevelse, Boston, denne høstturen. Folk var så vennlig innstilt der de hilste, vinket, sendte varme smil.

Frihetens land, jeg har tenkt på det med stor skepsis, men forstår litt mer nå. For, hva var amerikansk mote, for eksempel? Det var vanskelig å se en bestemt mote, folk kledde seg som de ville så det ut til, ingen merkbart dominerende fargeskala eller snitt. Det virket ikke som folk brydde seg heller. Fikk inntrykk av at det var litt sånn gjør som du vil, who cares? Det var godt, lett å slappe av i.

Spiste uvanlig mye fet mat i store porsjoner. Det var godt. Kunne gjerne spist mer av det. Spennende – samtidig med veldig sunn profil i de matbutikken vi var inne i var det lite sunnhet å se på kafeene vi spiste på. Lite økologisk grønn profil der, bortsett fra på en veganrestaurant vi besøkte. Jeg kaster ikke mat, så jeg spiste opp maten min selv om det ble å fråtse opp maten. Det beste var vel hamburgeren “the king”. Den var dekorert med bacon, peanøttsmør, banan, sukker og kanel, smakte overraskende nok fortreffelig. Vel hjemme i moderlandet hørte jeg at det var Elvis sin spesial, dermed navnet the king. Og jeg forstår at jeg ikke er utlært på USA enda.

Kontrastene mellom det kalde og det varme, det harde og det myke, fascinerte meg. Det var en salig blanding av sjarmerende byhus og skyskrapere, grå asfalt og grønne parker. Noen parker var virkelig oaser, og gjess og ender trivdes veldig godt. Gjess hadde egne skilt og ble respektfullt behandlet i trafikken, i motsetning til ambulanser. Merkelig å se hvordan ambulanser med sirener måtte vente på fotgjengere som bare gikk over på grønn mann, og biler som ignorerte dem og skapte litt kaos.

I min drøm om Amerika er det nesten en diger van også, de hadde virkelig store kjøretøy i bytrafikken. Så ikke en elbil, men mange spennende og store doninger. Til egen overraskelse ble jeg veldig opptatt av lastebiler, og tok bilder av flere. Lastebiler og brannbiler skåret høyt hos meg. Og jeg innser at jeg kanskje er mer maskulin enn min rosaperiode skulle tilsi. Jeg elsket å se de digre rare kjøretøyene med store hjul og garantert høyt drivstoffutslipp. Og det må jeg bare understreke – drivstoffutslippet var ikke det jeg kicket på, men en del av pakken.

Min eneste sønn bor og lever i dette landet, og etter besøket forstår jeg han bedre. Det er flere med våpen, og det er et samfunn jeg i teorien tar litt avstand fra, men jeg tar det. Jeg kjøper det, og kunne tenke meg mer av det. Må spare til en ny tur om han velger å bli. Skulle gjerne vært der en gang med døtrene mine. Gitt de opplevelsene, både museer og frokoststeder som Busy Bee. Morsomt i grunn, vi trodde nesten vi var med i en film, min søster og jeg.

Hverdagen er tilbake. Den er ikke grå, men den er noe annet. Her sitter jeg på mitt blåmalte kjøkken og hører regnet mot ruten. Da er det godt å tenke tilbake på et solfylt Boston, som det var den siste dagen vi var der og folk løp i bar overkropp, og drømme meg tilbake til mitt Amerika.