Jeg kan være så ussel, eller feig, om du vil. I møte med andre hender det jeg opplever urett – det gjør vi nok alle – og det interessante er hvordan vi takler det. Jeg klare sjelden å si ifra til den det gjelder. Jeg reagerer med å bli såret, gå og bære på det. Etterhvert blir jeg sliten, det tynger, og jeg snakker med noen om det.

Der har jeg mye å gå på, for jeg tar det som regel ikke opp med den det gjelder. Jeg sier det til en eller annen betrodd person som orker å høre. Da klager jeg min nød over uretten jeg opplever, trolig har jeg også blitt en martyr. Jeg lider fordi den andre gjør urett mot meg.

Det er så usselt. Jeg kjenner jeg skammer meg over det. Hvorfor sier jeg ikke bare ifra? Står opp for meg selv og markerer meg? Jeg tør ikke, men tror mye av grunnen til det er at jeg ikke vil såre den andre. Når jeg ikke sier ifra tillater jeg at andre sårer meg. Jeg tror ikke noen vil meg noe vondt i utgangspunktet, eller svært få iallefall. Jeg tror det er ubevisst fra den andre, at fokuset bare ikke er på meg. Den andre tenker på seg selv, opptatt av å dekke egne behov.

Da gjelder det å stramme seg opp, klare å si ifra, stå opp for seg selv. Det er jo kun jeg som vet hva som foregår inni meg. Jeg er den eneste som kan ivareta meg, når det kommer til stykke. Og akkurat sånn er det for alle andre også. Vi som er noen usle typer, vi går rundt og snakker med andre om hvordan vi har det, kanskje særlig når vi føler oss overkjørte, og kan bli nærmest fiendtlig innstilt ovenfor den vi skulle sagt ifra til. Noen ganger holder det å si: nei, jeg er ikke enig, hva tenker du der, hvorfor sier eller gjør du sånn, stopp, drit i det. Osv.

Etter nokså mange år her nede har jeg forstått at dette angår meg også. Jeg tråkker over andre uten å være klar over det. Jeg vil ikke såre andre, men det skjer ubevisst. De som ikke tør å si ifra kjenner på uro eller misnøye i mitt nærvær, og jeg kan merke at noe skurrer. Så lenge jeg ikke er klar over at det er på grunn av meg fortsetter jeg som før. Tilsynelatende like blid.

For det er en ting. Når jeg kjenner på disse vonde følelsene ovenfor en annen, da mobiliserer jeg fram en positiv holdning, selv om det butter imot inni meg. Og jeg fornemmer at den andre merker at det er et eller annet, uten at jeg sier det. Ikke alltid selvfølgelig, men oftest er motstanden litt merkbar. Det kan jeg også kjenne fra andre, kommer der like blid og uvitende i møte med noen, og blir møtt av et nyoppslått gjerde. Spør jeg om det er noe vil som regel svaret være nei, men bak svaret merker jeg på noe. Starter å grave i eget arkiv for å se om jeg kan huske om det har vært noen episoder, med ulikt utfall. Som regel vil jeg komme på når jeg oppdaget et væromslag, men ikke alltid hva som forårsaket det. Det er ytterst sjelden jeg tar det opp, den type samtaler opplever jeg som veldig krevende. I det jeg gjør det pleier også den andre å nekte for at det var noe, og gi meg det i retur, så jeg sitter igjen med Svarteper.

Tenker at den som har reagert i en situasjon og sitter igjen såret er den som har ansvaret for å ta det opp. Beskytte seg selv. Når det ikke går kan en naturligvis be om hjelp av noen. Det tenker jeg er noe helt annet enn å gå å klage sin nød til de som vil høre. Med tid og stunder ønsker jeg å ha vokst så mye at jeg ikke trenger å fortsette dette melodramaet. Jeg ønsker at følelsene mine skal bli litt glatte og sleipe, sånn at alt bare sklir av og ikke får feste seg. Det som kan bli utfordringen er å beholde de gode følelsene, den intense kjærligheten jeg kjenner på i møte med andre. Vil ikke at de følelsene skal forsvinne. Kanskje like godt å godta de mer krevende når de kommer, og jobbe med å si ifra, ufarliggjøre det. Den ekle smaken av klagende ord som fyller hele munnhulen når de slippes ut, den vil jeg fjerne i alle fall. Skal se for meg en frisk dusj munnspray som bare tar rotta på de ordene når de kommer, og stoppe det.