De siste dagene har jeg kjent på mismot og melankoli. En klok venn nevnte for meg i går at det er våren. Og da kom jeg på at det var noe jeg reflekterte over på vei fra jobb denne uka – den gjenkjennelig tunge følelsen jeg fikk på våren i ungdommen. Det skjøre spede livet, det sterke lyset, det intense fuglelivet, alle forventningene. Som vennen sa: det kan bli for voldsomt for oss, vi må gi oss tid til å gå forsiktig fram, tillate oss å være inne og se ut på alt lyset. Møte det i vårt tempo.

Det fikk meg til å tenke på diktet til Karin Boye: https://youtu.be/Re_V55M44OY

Men, i går kveld skulle jeg på konsert med datteren, billetter kjøpt for lenge siden, heldigvis! Det var en fantastisk opptur, med Bare Egil Spellemannslag. Det brakte fram så mye latter, han Egil er en herlig karakter, og musikerne han hadde med seg er utrolig dyktige. Også morsomme! Helt fyllt opp av positiv energi nå, og latteren sitter som et ekko i kroppen.

Det var godt å bli minnet på hvor viktig det er å oppsøke glede. Le! Kjenne hvordan noe slipper taket. Og registrerte noe jeg også har oppdaget tidligere, ved å le skikkelig får jeg en dyp hoste, så med latterkuler kommer hostekuler. Latter kurerer grums. For de som trenger å LE- kom dere på en av konsertene med dette spellemannslaget!