Livet, sett gjennom Randi:

Teoretisk sett har jeg et svar på hva  meningen med livet er for meg, nemlig kjærligheten. Men, når det kommer til praksis, er jeg helt rådvill. Føler jeg har svømt ute på åpent hav for lenge. Kreftene er svunnet hen, ingen motivasjon tilbake. Ikke til å gi kjærlighet, og heller ikke til å få. Orker ikke. Orker ikke se på den optimistiske blå høsthimmelen, som er utrolig nå om høsten. Orker ikke å fryde meg over de gryende høstfargene heller, selv om jeg vet de pleier å fylle meg med dyp glede, og kjærlighet til naturen. Orker ikke å oppsøke noen, og kjenner lettelse over at ingen ringer på. Hadde det skjedd vet jeg at det hadde minnet meg på varmen mellom mennesker, å møte et blikk er nok. Men, jeg orker ikke. Jeg vil sitte her inne i hulen min og kjenne meg slapp og vissen, utenfor sansene og livet nærmest. Bare puste. Og være. Være sliten. Trøtt.

Å våkne, kjenne at kroppen ikke føles uthvilt, ingen plikter venter, men mange ønsker, den følelsen. Da er det fristende å snu seg rundt, trekke dyna over hode og lulle seg inn i  dagdrømmer som kan gå over i nye drømmer, mer søvn. Allikevel gjør jeg det ikke. En ny dag har begynt, og den må leves. Så, hvordan motivere seg? “Ny dag – nye muligheter” kan funke, også mantraet “en får kara seg opp”, som min farfar sa. Det gir meg positiv energi, og vekker nysgjerrigheten. Aner jo ikke hva som kan skje. Etter å ha sjekket Mobilen har det ofte dukket opp noe utenfor meg selv, som trekker i en eller annen retning, postkassen også. I dag hadde visittkortet kommet, som ga meg et lite oppstrammende hint. Og jeg har blitt oppringt. To ganger. Snakket med folk som ville meg vidt forskjellige ting. Igjen har det skjedd noe med meg, en minnet meg på å stramme opp/strukturere meg, en annen minnet meg på å tro på meg selv. Skyene letter, solen titter fram. Det er bare noen sider igjen av boken jeg leser mens jeg gråter, gresset kan klippes i dag, det blir spennende med en eksperimentell utekonsert etterpå, og kanskje får jeg middagsbesøk.

Jeg skriver dette fordi det var overveldende, og slett ikke normalen for meg, men jeg gikk en nydelig tur i skogen i dag tidlig. Tåken lå fortsatt over trærne, solen var der et sted over, og gjorde lyset helt magisk. Bakken var fuktig, og trærne så helt trolske ut. Da jeg ble bevisst på det oppdaget jeg utrolig mange edderkoppspinn. Trærne var nesten julepyntet av alle de vakre nettene, og mange av kreasjonene var tredimensjonale. Jo mer jeg så, jo mer undret jeg meg. For en fantastisk verden vi lever i, for noen uendelige mange små undre det er her, om vi ser etter. Jeg har forsøkt å fange det opp i disse bildene, så kan dere jo se selv. Edderkopper er imponerende.