Livet, sett gjennom Randi:

Til min store glede oppdaget jeg at det faktisk var en som hadde lest bloggen min. Dette er jo fantastisk, og gjør meg så inspirert at det kommer et nytt innlegg.

Det nærmer seg jul, og det kjennes i kroppen. Nå som jeg begynner å bli voksen for alvor kan jeg tillate meg å kjenne på aversjonene. Jeg er ingen ihuga shopper, er nesten en anti-shopper, men nå må jeg. Det er både barn og voksne rundt meg som skal ha gaver, og da må jeg ut i det masete kaoset, siden jeg nok en gang har fått laget lite. Netthandel er jeg tilhenger av, men i år har jeg fortrengt julen så lenge at ikke rekker å benytte meg av det. Jeg liker å gi, så når selve innkjøpsprosessen er over, er alt vel.

Bake er hyggelig. Elsker å kjenne lukten av julebakst i huset. Da strømmer det på med gode barndomsminner , om forventninger til julen. Og, der er neste baugen. Jeg har ikke forventninger til julen lengre, ikke sånn som før. Da ungene var små kjente jeg på det gjennom dem, nå kjenner jeg mer på det anmasende higet etter vellykkethet. At jeg kommer til kort. Jeg er ikke super god til å lage gourmetmiddager, og jeg er ikke omgitt av lykkelige pene mennesker, i nye juleantrekk, lettlivet og glad, uken til ende.

Jeg blir stresset. Jeg kjenner på motviljen. Jeg føler meg utenfor, og vil av. Vet ikke hva jeg vil isteden, for det frister ikke å reise bort heller, vil på en måte bare hoppe over julen. Det er ingen som dømmer meg, vet det sitter inni meg, gjør det ikke enklere.

Selvfølgelig deltar jeg, smilende, med pentøy og juleditt og -datt, etter beste evne. For ungene mine. For medmenneskene mine. Litt også for meg, for noe lengter jo etter julen.  The show must go on.

Det er et stadig sug i meg etter å lage disse små figurene. Flere typer som vil ut av leirklumpene. Hvor kommer de fra? Hvor skal de hen? Det er på en måte unødvendig tidtrøyte, for jeg vil jo ikke ha flere hundre av disse på hyller og i karmer, skape dem er det som interesserer meg. Kanskje noen blir solgt en dag, noen har havnet hos venner og familie. De kunne få kontaktannonser, “noen som passer for meg”?

Bortsett fra disse går livet sin gang. Det er alltid så mye å holde på med, livet har virkelig mye å by på. Dans er fantastisk bra. Alle skulle danse. For meg frigjør det så mye glede, og det er noe av det jeg higer etter. Kjenne meg lett og glad, Lykke kort og godt. Heier på livet!

Teoretisk sett har jeg et svar på hva  meningen med livet er for meg, nemlig kjærligheten. Men, når det kommer til praksis, er jeg helt rådvill. Føler jeg har svømt ute på åpent hav for lenge. Kreftene er svunnet hen, ingen motivasjon tilbake. Ikke til å gi kjærlighet, og heller ikke til å få. Orker ikke. Orker ikke se på den optimistiske blå høsthimmelen, som er utrolig nå om høsten. Orker ikke å fryde meg over de gryende høstfargene heller, selv om jeg vet de pleier å fylle meg med dyp glede, og kjærlighet til naturen. Orker ikke å oppsøke noen, og kjenner lettelse over at ingen ringer på. Hadde det skjedd vet jeg at det hadde minnet meg på varmen mellom mennesker, å møte et blikk er nok. Men, jeg orker ikke. Jeg vil sitte her inne i hulen min og kjenne meg slapp og vissen, utenfor sansene og livet nærmest. Bare puste. Og være. Være sliten. Trøtt.

Å våkne, kjenne at kroppen ikke føles uthvilt, ingen plikter venter, men mange ønsker, den følelsen. Da er det fristende å snu seg rundt, trekke dyna over hode og lulle seg inn i  dagdrømmer som kan gå over i nye drømmer, mer søvn. Allikevel gjør jeg det ikke. En ny dag har begynt, og den må leves. Så, hvordan motivere seg? “Ny dag – nye muligheter” kan funke, også mantraet “en får kara seg opp”, som min farfar sa. Det gir meg positiv energi, og vekker nysgjerrigheten. Aner jo ikke hva som kan skje. Etter å ha sjekket Mobilen har det ofte dukket opp noe utenfor meg selv, som trekker i en eller annen retning, postkassen også. I dag hadde visittkortet kommet, som ga meg et lite oppstrammende hint. Og jeg har blitt oppringt. To ganger. Snakket med folk som ville meg vidt forskjellige ting. Igjen har det skjedd noe med meg, en minnet meg på å stramme opp/strukturere meg, en annen minnet meg på å tro på meg selv. Skyene letter, solen titter fram. Det er bare noen sider igjen av boken jeg leser mens jeg gråter, gresset kan klippes i dag, det blir spennende med en eksperimentell utekonsert etterpå, og kanskje får jeg middagsbesøk.

Jeg skriver dette fordi det var overveldende, og slett ikke normalen for meg, men jeg gikk en nydelig tur i skogen i dag tidlig. Tåken lå fortsatt over trærne, solen var der et sted over, og gjorde lyset helt magisk. Bakken var fuktig, og trærne så helt trolske ut. Da jeg ble bevisst på det oppdaget jeg utrolig mange edderkoppspinn. Trærne var nesten julepyntet av alle de vakre nettene, og mange av kreasjonene var tredimensjonale. Jo mer jeg så, jo mer undret jeg meg. For en fantastisk verden vi lever i, for noen uendelige mange små undre det er her, om vi ser etter. Jeg har forsøkt å fange det opp i disse bildene, så kan dere jo se selv. Edderkopper er imponerende.