Livet, sett gjennom Randi:

Det var den jenta som lo

Det var den gangen livet var laga

Laga til spenning og gøy

Og mulighetsporten var høy

Langt inn mot evigheten

Nesten

Og savnet og sorgen bet

Mer enn hun nesten vet

Holdt henne i en hard omfavnelse

Tanker var låst

Ønsker var låst

Bare drømmene kunne flyte fritt

Nesten

Det hjertet sluttet å slå

Den jenta ble helt blå

Grunnen ble revet bort under henne

Tilliten forsvant

Uskylden forsvant

Med den stygge skamløse virkeligheten

Nesten

Det er det hjertet som banker på nytt

Det er den jenta som sier lytt

Til livet sånn det er laga

Det går opp og ned

Det er både krig og fred

Ikke alt og alle skal favnes

Faktisk

Og gjerdet er satt opp

Porten lukket igjen

De rette er ønsket velkommen inn

Nye vil komme

Og noen vil gå

Det er livet og syklusens sinn

Faktisk

Til helvete med de usle små

Som ikke evner å passe på

Å behandle andre med verdighet

Hadde de bare vært løvetann

Skulle de aldri fått noe vann

Men vært fjernet med alle røtter

Faktisk

I dag snur det igjen, lyset skal sakte dominere mørket. Igjen. Jeg liker det. Liker tanken på at morgenlyset slipper til, for klokka nærmer seg 8 og det er nattemørke ute.

Som alle andre år har jeg begynt å like å gå ute i mørket på vei hjem fra jobb. Vanen med å finne fram refleksen og ta den på er inne igjen, og det er noe fint med å se på alt lyset gjennom mørket.

Turene hjem gir rom for å puste inn den mørke lufta, selv om jeg tror den er lik den lyse. Den gjør noe med meg, eller kanskje det er i kombinasjon med at den er kald. Jeg føler iallefall at jeg blir renset, kommer hjem med fornybar energi, og er klar for kveldene inne i det lune hjemmet – selv når det er frisk temperatur her og det må fyres godt før lun er riktig beskrivelse.

Fortsatt er det mange og lange kvelder foran oss, lyset kommer sterkere tilbake, men bare i minutters hastighet, og det er god tid til å favne mørket enda. Det er noe med å være med det når det ikke har noe for seg å kjempe mot det, mørket. Og kontrastene er sterke, bare en liten flamme sprer tydelig lys i disse tider. Setter mye mer pris på et lys som står ute og brenner i en lykt nå enn i juni.

Mørket er ikke farlig, selv om mange ting blir borte og det er lett å gjemme seg i det. Det er vanlig å være mørkredd, men kanskje større grunn til å være redd i lyset. Det er da alt kommer fram, og blir synlig. Nå kan jeg for eksempel nyte adventstjerna her, som speiler seg i vinduet, uten å tenke på at vinduet ikke er pusset. Når lyset kommer derimot… Ha en fin solsnudag!

Og kveld.

Er det endelig?

Eller bare ja ja.

Tacofredag eller gullrekke?

For gjelder det enda?

Fyre i ovnen og nyte en vinterkveld uansett ukedag

Tror jeg.

Eller, det er vel ikke helt sant. Jeg kjenner deg ikke, men stiller meg undrende til deg for tiden. Hørte deg holde en juletale på radioen her om dagen, med masse takking til oss landsmenn, i disse tunge tider.

Vi lever i samme land, men samtidig i ulike univers. Det er vanskelig for meg å forestille meg hvordan det rammer deg og dine likesinnede å ha forhøyet boliglån og økte strøm- og matutgifter, men det virker som det er krevende for deg å sette deg inn i meg og mines situasjon også. Vi skal selvfølgelig ikke klage vi som bor i et så priviligert land, og delvis mener jeg det også, men det må være tøffere for enkeltinntektshusholdninger kontra doble. Og høyinntekt kontra lavinntekt. En lavinntekt mot to høyinntekter – ja ja.

Strømprisen skulle jeg ikke gå inn på, skulle heve meg over diskusjonen, men klarer ikke la være. Da vi var så godt forsynte med regn i ukesvis at vannlagrene ble fyllt opp gikk prisene ned, lett å forstå, enkel logikk. Nå som hele landet er godt forsynte med kulde og alle bruker mer strøm går selvfølgelig prisene opp til nye rekorder. Det er det også lett å forstå, nå skal noen tjene grovt med penger på kulda, men det er ikke logisk. Det er fortsatt gode forhold for strømproduksjon. Det er kvalmt å se hvor kyniske og grådige noen er, og at de får lov til det. Hvor er du Jonas? Du smører vel ikke de som allerede er oljeglatte og tykt innsmurte? Hva med å ha en makspris og smøre oss andre, et tynt lag til de som nesten er pergamenttørre?

Det er mange som ringer inn til krisetelefoner om dagen, hørte det også på radioen. Det er mange som vil gi opp. Som ikke ser noen løsninger, ikke håp. Det høres ut som det er rekordmange som vurderer å ta sitt eget liv. Det var en trist nyhet, syntes jeg, og et klart tegn på at noe styres i feil retning nå. Jonas, du må se på det, lete etter andre løsninger. Slik du og dine styrer nå er ikke optimalt.

Jeg styrer på selv, kanskje heller ikke optimalt, men er innstilt på å holde det gående. Det er vel du også. Rent personlig skulle jeg ønske du kunne fjerne momsen på verneverdige håndverk. Selvfølgelig er jeg for å betale moms på materialer og varer, men hadde satt stor pris på om flikke- og syjobben jeg gjorde kunne deles på litt færre. Huseier, strøm, materialer, drift og lønn, det hadde igrunn holdt. For ambisjonen er å jobbe til 70, som er pensjonsalderen for min årgang, om det kan være mulig. Det er lett å forstå at det beste for samfunnet er at folk jobber, og da vil jeg tro det er interessant å legge til rette for at folk skal klare å holde liv i små bedrifter også. Jonas, jeg frir til deg igjen, kan du se litt nærmere på dette?

Vi små er også viktige. Vi små er med og beriker samfunnet. Vi skaper nyanser og mangfold. Og holder liv i kunnskap. Det er verdt mye det.

På jobben har jeg oftest på radioen, og i flere uker nå har de snakket om julestemning. Bare jeg hører ordet kan jeg bli litt irritabel. Hvorfor skal det hauses opp sånn, hva er det vi kaver sånn etter?

Hvert år kommer julen, alltid 24.desember, og hele måneden er det snakk om den. Vi skal fylles av lys og varme, kjærlighet til hverandre, og det skal helst vises gjennom gavmildhet. Og da er gaver viktige. Jo større eller snarere dyrere gaver vi gir, jo bedre er det. Selv om det kanskje er i ferd med å endre seg litt. I år har jeg noen skoreparasjoner inne, som må være ferdige før juleaften. Det er gaven, og de som får det har ønsket seg det. Supert for mange av oss det. Solidarisk gaveønske.

Får jeg julestemning av å flikke sko som skal pakkes inn til jul? Ikke akkurat. Men, jeg merker at jeg får det av å lage litt jul rundt meg på jobb, det er 3.gang nå, så det begynner å komme noen tradisjoner inn der. Og, det kan virke som tradisjoner er med å skape julestemning. Vi skrur oss på.

Her smetter jeg inn dagens skryt eller stadfesting, vi har bakt pepperkaker i kveld, så nå lukter det deilig bakst i hjemmet. Og med den lukta kommer det litt julestemning. Bare å se formene av menn og koner, engler og griser, det gir meg gode følelser. Det blir bra i år også, det blir en fet høytid og noen kilo ekstra som jeg tar bort igjen. Bare vet det, fordi jeg elsker alle de deilige smakene i jula.

For å møte frykten for lengsel og sorg skal jeg straks se en julefilm her, og komme i julestemning. Overflatisk og amerikansk, kanskje, like fullt er det mye å glede seg over og fråtse i, både musikken og kjærligheten som går igjen. Det er alt jeg ikke har, på sett og vis, som det grønnere gresset hos naboen. Jeg har mye fint jeg også, som julekaker i bokser nå – og lufta er fyllt med den deilige odøren.

Må bare smette inn at jeg endte opp med å se danske Den tiden på året, og her var det mer skyggesider og realitet som preget filmen. Kan absolutt anbefale den, en kompleks komedie med mye under overflaten.

Skulle danse på lett berusede føtter

Lykkelig i desembernatten.

Bare hodet som danser

Litt i utakt

Og i taus stue.

Musikken er ikke slått på,

Lysene knapt nok tent,

Men ovnen varmer.

Sitter og hviler i langsom tango

Mens snuen prøver seg på en swing.

Desemberdansen går.

Jeg liker å tro at jeg ikke er et konkurransemenneske, selv om jeg egentlig vet jeg er det. Hele tiden jobber jeg hardt for å få resultater, og sammenlikner de opp mot hverandre. Det kan være i forhold til hagen, f.eks, hvor mye fikk jeg ut av den i sommer sammenliknet med i fjor, som står i sammenheng med hvor mye tid jeg brukte på den. Der har jeg klart forbedringspotensiale, nokså stemoderlig behandling i år. Kan nesten ikke huske å ga gått barbeint i gresset en gang.

Arbeidet mitt i verkstedet er mye drevet av dette, og der er det mye som kan måles og veies. Hvor mye klarer jeg å gjøre på en dag? Hvor mye klarer jeg på en uke? Gjennomsnittet av uker opp mot hverandre, og nå også måneder, og forsåvidt år. Kvantitet er en ting, kvalitet noe annet, og det kan måles ut fra hvor mange reklamasjoner jeg får inn. Og hvor mange kunder som kommer inn og sier de har blitt anbefalt av andre å komme til meg. Hvor mye jeg får lagt ut på sosiale medier og hjemmesiden er nok en måler, hvor jeg konkurrerer med meg selv.

Å være flink til å ta gode valg med tanke på kosthold og aktivitet er også eksempler hvor jeg ser på resultater. Tar gjerne oppsummeringer på det, og gir meg selv ris eller ros. Har jeg ikke vært ute en dag, i dagslys, er det litt kritisk. Det betyr større fokus på det i dagene som kommer. Og, har jeg hoppet bukk over middag eller bare spist noe lettvint tull må jeg kompensere med rene grønnsaksmåltider for å gjenvinne balanse. Slurve med søvn og ha flere korte netter blir nok en utfordring som må rettes opp i.

Ved nærmere lupisk blikk på temaet konkurransemenneske ser jeg at det er en stor del av meg, for jeg konkurrerer med meg selv i å kaste lite søppel, ha et lavt forbruk ved å kjøpe minst mulig unødvendig (sånn sett en stor fordel med lav inntekt), fordele tid og krefter mellom ulike spennende aktiviteter som skal være utviklende (og kjenner dermed på emmen bismak hver gang jeg har sett en dårlig kjærlighetsfilm på tv når det finnes så mye som er bedre). Kunne fortsatt lenge.

Til min store glede oppdager jeg at det ikke gjør noe, egentlig er jeg ganske glad for å være et konkurransemenneske. Det holder drivet oppe, det gir meg mening, gjør at jeg fortsatt vil utvikle meg. Så kult! Jeg som startet på dette innlegget og trodde konklusjonen skulle være nokså skamfull. Ja til konkurranse dere. Bare å brette opp ermene og komme igang med en ny og ubrukt dag.

Noen ganger fungerer kommunikasjon elendig, og det er nærmest umulig å ikke bli litt sprø. Nå er det såpass lenge siden jeg styrte med disse flybillettene at jeg kan se på det som underholdning.

Det hadde seg slik at jeg bestilte flybilletter gjennom Travellink, siden de hadde det beste tilbudet, og jeg skulle på tur med et nærmest mikroskopisk reisebudsjett. Dermed droppet jeg å bestille bagasje og avbestillingsgebyr. Den planlagte reisen skulle skje i vinterferien, siden mitt reisefølge var skoleelev. Koronasituasjonen i Norge var optimistisk på bestillingstidspunktet, og jeg gikk ut fra at USA ville være åpent og avslappet innen februar påfølgende år. Der tok jeg feil, det var fortsatt problematisk med flyreiser og Statene noen uker før planlagt tur. Dermed bestemte vi oss for å utsette turen til høstferien.

Inne i Appen til Travellink virket det veldig greit å endre flyreiser, så jeg gikk friskt igang med prosjektet. Så at det ville bety økte utgifter, men ikke så mye at jeg ikke ville klare det. Da begynte moroa. Jeg fikk ikke avsluttet bestillingen ved endring av billettene, det stoppet opp før betaling, der jeg skulle vente på svar fra agent, som skulle ta inntil 72 timer. Det skjedde ingen ting. Jeg gjentok forsøket flere ganger de nærmeste ukene, og fikk ikke endret billettene. Dermed forsøkte jeg å komme i kontakt via chat. Det tok veldig lang tid bare å chatte med roboten før jeg kom til en agent. Og det kunne ta opp mot en halv time mellom svarene fra agent på chat. Etter noe forklaring på problemet ble jeg satt over til ny agent, som skulle høre problemet før den kunne hjelpe, og kanskje bli satt over til ny agent. Eller så ga jeg opp etter mye venting og ingen svar.

Jeg forsøkte også å ringe. Da opplevde jeg samme styret med å vente, bli sendt fra agent til agent og forklare problemstillingen, uten å få svar. En gang var jeg virkelig optimistisk inntil nye billetter var funnet, detaljer ble skissert opp – og jeg ble satt over til ny agent. Jeg ble så forbannet- følte meg direkte lurt. Det hjalp ikke å ringe et såkalt norsk kontor heller, møtte bare nye folk på gebrokkent engelsk, med rikt ordforråd, som var forvirrende.

Jeg forsøkte å kontakte flyselskapet direkte like før planlagt avgang, for selv om jeg hadde gitt uttrykk for at jeg ikke skulle dra på planlagt tidspunkt ble ikke dette endret, og jeg fikk innsjekkingsvarsel. Dermed klarte jeg til slutt å få avregistrert oss gjennom flyselskapet, men de kunne ikke hjelpe meg med nye billetter eller refusjon. Dette måtte gå gjennom reiseselskapet.

Mitt ønske var fortsatt å besøke sønnen min, og klare å få til reisen. Pengene jeg hadde brukt på billetter var borte, og situasjonen føltes håpløs. Jeg kontaktet forsikringsselskapet mitt, siden jeg har reiseforsikring, men de sa de ikke hadde noe med billettkjøp å gjøre, det måtte jeg ta med reiseselskapet. Dermed kontaktet jeg forbrukerrådet, som ga meg noen tips, men som heller ikke kunne hjelpe meg å ta saken videre. Et av tipsene var å kontakte Mastercard, siden jeg hadde betalt reisen med det. De kunne ikke trekke pengene tilbake, husker ikke lenger hvorfor.

Som dere forstår, dette ble etterhvert en innviklet ringdans, hvor ord møtte ord som viklet seg inni andre ord. Påstander som gikk forbi hverandre. Ord mot og fra hverandre som inn og ut av ringen. Det hele føles absurd, jeg bestilte en reise som skulle endres, ikke noe vanskelige enn det. Takk og pris kom jeg meg på turen, men beklageligvis ble det uten skoleeleven. Pengene er tapt og det useriøse reiseselskapet holder sikkert på som før og tjener penger på sånne som meg. Ugreit, synes jeg! I tillegg mistenker jeg at mange av agentene i firmaet er fra fattige land og med lave lønninger. Dette er selvfølgelig en hypotese ut fra dialoger med sterke aksenter på engelsken. Legger ved en smakebit av chatten. Har masse skjermdump av den, som jeg ikke vet hva jeg skal bruke til annet enn denne type utlevering.

I bunn og grunn er det to sider samme sak, men leser du gormet med norsk aksent blir det litt ironisk, på samme måte som jeg ser på egne kokkekunster.

Jeg elsker god mat, jeg elsker utsøkte råvarer og lekre tallerkener med maten nydelig dandert. De gangene jeg er så heldig å oppleve denne luksusen fryder jeg meg. Har opplevd virkelig gode opplevelser både i private sammenhenger og på restauranter. Blir imponert over matkunstnere.

Mitt kjøkken bærer preg av mer enkelt stell. Jeg liker å lage mat fra bunnen, gjerne både kortreist og økologisk, selv om det blir mye mindre av det nå som jeg ikke er andelsbonde. Har i det hele tatt mat lenger nede på prioriteringslisten om dagen, men lager oftest mat, som helst er nokså sunn. Og variert. Tenker at det er viktig å ha ulike retter gjennom uken.

Ikke for å skryte, men i dag følte jeg meg nærmest litt sprelsk, og hadde det gøy da jeg danderte fiskekakene på en seng av erter. Fiskekaker fra Kiwi – altså ikke hjemmelaget – det har jeg knapt nok gjort, og hermetiske erter. Da er jeg litt norsk gormet (gjerne med innlandsaksent), og smiler og spiser solo.

Nok om det. Nå står kveldens kopp te for tur. Urtete som skal nytes i ro og mak før natten.

Siste fridag på lenge, og gråvær da jeg tittet ut. Min første innskytelse var å bli inne, sitte i en godstol og lese, bare la timene gå. Men, da jeg forsto at datteren skulle på trening ble jeg påvirket, og fant ut at det var lurt å gå seg en tur.

Kontaktet turfølge og tok på godt med vannavstøtende klær før jeg gikk ut. Og til min overraskelse var det deilig. Luften var mild, og det var fuktig og ikke vått. Plantene var pyntet med dråpeperler, og høstfargene ble forsterket mot det grå.

Vi gikk stier og veier på kryss og tvers mens vi så oss rundt og fikk en god prat. Det var en bra opplevelse, ble minnet på hvor vakker november er. Trolsk stemning i naturen i dag. Om det var tåke eller skyer som skapte magien er ikke godt å si.